torsdag 15. juli 2010

La oss oppsumere litt

Ja så var det på tide å oppsumere aldri så lite. Først de harde fakta, så en betraktning fra ekspedisjonens eldste medlem før ung hvalpen får slippe til med sine velvalgte siste ord for denne turen.



Antall kilometer: 2178
Antal dager totalt: 59
Antall hviledager: 2
Antall dager værfast: 4 (Småværet 1, Korssund 2 og Hidra 1)
Snitt tilbakelagte kilometer hver dag totalt: 36,9
Snitt tilbakelagte kilometer uten hviledager/værfaste dager: 41,1


Laurence sine nedskrevne ord noen dager etter hjemkomsten:

"En passelig lang" kajakktur er definitift slutt-padlet, men nå, fire dager etter ankomst Tønsberg har jeg ennå ikke følelsen av at kajakken er dratt på land. Tror det vil ta dager før jeg riktig forstår at padleeventyret er over!

Magnus, min sønn, turleder, navigatør, initiativtager, blogger og padlepartner har bedt meg skrive ned min opplevelse av hva og hvordan jeg opplevde turen. La meg for ordens skyld, og i all ubeskjedenhet, få nevne at jeg i september blir 66 år, altså er jeg ingen ungsau - eller novise hva padling angår - men aldri hadde jeg vel trodd at noen kunne dra meg ut på en 22oo km lang kajakkeventyr som dette har vært. Men Magnus hadde ikke noen stor "jobb" med å få meg med etter at mor og hustru hadde sagt ja.

For dere i min aldersgruppe som lurer eller tviler på om dette er klokt for en aldrende kropp så har dette sitatet være noe å tenke over: "Jeg må ville det jeg kan. Hvis ikke kommer dagen jeg ikke kan det jeg vil".
Og dagen (-e) kom da jeg trodde, at nå Laurence, nå må du klatre i land, sende kajakken hjem med båt og deg selv med fly. Dette er du for gammel til. For det skal ikke stikkes under en "sits" at dette var tanker som gjorde at søvnen kom sent den første tiden. Men ettersom sjømil etter sjømil svant akterut og jeg fikk "trimmet" padlemuskulaturen til rett modus, visste jeg at valget var rett og at jeg ville "stå han av".

De fleste som leser dette er selv padlere og vet hvor nære til naturen man kommer i kajakk, at nye opplevelser venter rundt neste nes, bak neste øy eller holme, at ett nytt og uopplevt lite eventyr venter deg neste dag etter du har krøpet ut av soveposen og at det etter en eller flere dager med dårlig vær, motstrøm og motvind, utmattethet eller "vondter" i rundt i kroppen, vil alt besvær være glemt straks været er å hanskes med. Slik opplevde jeg de 59 dagene. Og ikke bare det, som bonus vet jeg nå at jeg har blitt en dyktigere padler og at utholdenhet, styrke, seighet og vilje nå er prøvede egenskaper jeg innehar. En belønning i seg selv.

I ettertid vet jeg også at de valg vi to, far og sønn, måtte ta i forhold til til vær, vind, valg av lei m.m. har vært riktige, ja jeg drister meg til å si; kloke. Og vi var alltid enige! Velg turpartner med omhu er et godt råd til dere som vil kopiere dette!

Man kan nok undre seg over det faktum at vi er far og sønn og at dette forhold kunne bli satt på ødeleggende prøver, ville vi tåle å være så nær hverandre over så lang tid i kajakk og i telt, over å ta valg når vi var slitne og trøtte osv ? Vi tålte det, og vi har opplevelser bak oss som har utdypet et fra før av godt far-sønn forhold. Kun en gang gnistret det, men de som kjenner Magnus vet at han lar ikke slikt ligge, men tar det opp, ser deg rett i øynene og sier i klartekst hva han mener om deg og det du etter hans mening har gjort dumt i å si eller gjøre - så også til meg, far og padlepartner. Det som har preget vårt samvær under turen har vært enighet, humør, mye moro og at lattermuskelene har fått like mye trim som padlemuskelene!

Om våre opplevelser, alt hva vi har sett, alle de flotte og gjestfrie menneskene vi har møtt langs kysten, hva vi har hatt av utstyr mm er godt og grundig beskrevet av Magnus på bloggen og trenger ikke nevnes her.
Med unntak av:
Lytt til hva lokalkjente har å fortelle deg om farvannet du padler.
Ta ingen sjanser, ligg over og vent på trygge værforhold.
Det er ingen skam å snu, ei heller å velge det trygge framfor det dristige.
Hvil deg når du føler at du trenger det.
Tvil ikke på at du klarer og makter det som er ditt mål.
Start en langtur lungt og rolig, kort ned dagsdistansen fremfor å presse krefter ut av kroppen og start dagens økt pent og forsiktig (oppvarming).
Det er opplevelsene du helst vil huske, ikke slitet og strevet.

Til slutt: Takk Magnus, kjære sønn, som fikk meg med på dette, jeg vil være deg evig takknemlig - dette vet jeg at jeg aldri, aldri ville ha gjort alene. Og husk kjære leser; opplevelsene blir større, mer minnerike og uforglemmelige om du har noen å dele de med!



Laurence Østlie,
far og padlepartner.


Så unghvalpen sine siste dyslektiske anfall:

Ja så har det snart gått en uke siden vi satte våre ben i Tønsberg. Med mange fremmøtte og med stor festivitas. Og vi har kanskje begynt å få tingene litt på avstand. Og kan reflektere litt over hva vi har gjennomført.

Men for meg er alt forsatt veldig nært. Jeg hører forsatt bølgene som bruste rundt oss titt og ofte, jeg hører de små plaskene av ternene som stupdykket i sjøen ved siden av leirplassene våre, jeg koser meg med ekkoet av Tjelden sine herlige lyder, jeg kjenner forsatt solen steke huden min de gangene den gjorde det, jeg kan hvis jeg vil fornemme kulda vi av og til følte på fingrene våre i lunsjpausene, jeg hører stadig vekk pappas gode latter som fylte hver lunsj plass og teltplass langs hele kysten og jeg kan kjenne gleden kroppen hadde av hvert åretak jeg tok på vei fra Tromsø til Tønsberg. Så kanskje det er for tidlig til å oppsumere?

Men jeg håper jeg aldri vil glemme noe av det overnevnte, og jeg tror heller ikke jeg kommer til å glemme det, så jeg får vel komme med en oppsumering.

Mange har kommentert turen vår som en bragd. Jeg synes dette er ett vanskelig ord å svelge. Vi har jo bare satt 59 dager med turliv etter hverandre, og når man først har satt to dager etter hverandre kom de 57 neste ganske greit etterpå. Det jeg kanskje mest ser på som en bragd er at vi sa "nei nå gjør vi det". Avtalte med våre kjære og jeg fikk permisjon fra jobben. Vi "hoppet" av for to måneder. Og det er kanskje den største bragden, men nå i ettertid er liksom ikke det så stort heller. Helt naturlig egentlig.

Pappa har nok mer utført en bragd enn meg. For jeg tror med hånden på hjertet eller ett hvilket som helst annet sted på kroppen, at jeg aldri vil være i nærheten av å kunne gjøre den turen når jeg blir seks og seksti. Mange er de som har sendt positive meldinger til papsen om det han gjør og alle har hatt rett, det er en bragd det han har gjort. Jeg tror dog det tyngste for pappa ikke var dager med motvindspadling, soving i telt, kalde fingre eller noe sånt. Nei det tyngste for papsen var å være bort fra Kristin og ikke minst fra barnebarna sine. Sjelden det var en padledag der ikke disse ble nevnt på en eller annen måte.

Men la oss se litt på turen. Bra ting og dårlige ting. Egentlig var alt bra. Norge har en flott kyst og ikke minst mangfoldig kyst. Det er holmer og skjær. Stupbratte fjell og lange sandstrender. Det er byer og grender og det er ubeodde området. Det er kulde og det er varme. Det er eldgamle kulturskatter og det er nymotens teknologi. Og ikke minst det er herlige mennesker. Overalt møtte vi herlige mennesker. Og jeg håper de vi møtte følte de møtte to herlige mennesker også, for vi prøvde i hvert fall.

Og nå har vi padlet distansen en vei, men forsatt inneholder samme runden hundrevis av nye veier, så det er egentlig bare å få kajakken opp igjen og begynne på nytt.....men der er det vel noen andre som har noen meninger også.

Mange har spurt om dette med bloggingen og det å skrive og legge ut ting hver dag. Og til det er det å si at det har vært moro. Vi har kommet til leirplassen. Satt opp telt og enten har jeg lagd mat, pappa lagd mat eller vi har gjort det sammen. Så har jeg satt meg ned og dundret i vei på tastaturet. Og det er jo en takknemmelig jobb å skulle skrive ned noen ord fra dager som er så fulle av opplevelser at jeg ikke har fått med alt. Ser jo at min rettskrivning ikke står til mer en en "Noget godt", men mange timer med padling, litt pølsehud på fingrene og ett ikke altfor stort tastatur får ta skylden for de fleste feilene.
Det å skulle skrive en blogg var planene fra dag en. Mest for at de som hadde gitt oss lov til å dra skulle ta dele i våre opplevleser, men også for andre som måtte ha interesse for det. Og sannelig har det vist seg at det har vært mange innom sidene våre. Jeg håper at de fleste har kost seg med våre daglige oppdateringer. Beklager til våre lesere i Sogn og Fjordane og i Hordaland som kanskje følte at vi kun skrev negativt om deres fylker, men været får ta skylda for det. SIkkert masse herlige steder der, men vi så dem ikke på grunn av mye grått vær. Hordaland var utrolig kjipt og dere der borte må passe på den hytteutbyggingen som skjer der altså. Så mye svært og stygt har vi sjelden sett. Hyttene vi så i Hordaland får Blindleia til å se ut som en samling med små aneks.

Så litt om å padle sammen med sin far. Mange hadde sagt at de aldri kunne ha vært så lenge sammen med faren sin. Men det er fordi de ikke har pappaen min som far. For jeg var aldri i tvil om at det kom til å gå bra og at det kom til å bli gøy. Vi hadde selvfølgelig våre uenigheter (kanskje bare en) men vi ordnet opp i det ganske raskt. Og det er klart at etter femtini dager så tett på hverandre er det greit å få litt avstand igjen. Jeg tror vel ikke engang muttern har vært så mange dager uten opphold sammen med papsen (jeg har ikke vært så tett med noen andre over så mange dager før i hvert fall). Og jeg hadde gladlig tatt turen med han en gang til. For hvis en latter forlenger livet vil kanskje denne turen ha gjort det mulig for oss å ta turen igjen sammen når jeg blir seks og seksti........

Kan alle gjøre en sånn tur? Til det svarer vi helt klart ja. Det handler bare om hvor lang tid du bruker. Vi brukte 59 dager. Ikke spesielt fort ikke spesielt sakte heller. Tidligere lignende turer har brukt 45 dager på samme distansen, mens andre har brukt lengre tid enn oss. Og som jeg har sagt til mange, jeg skulle gjerne gjort samme turen igjen, men ha brukt så lang tid at når vi kom frem hadde vi i snitt kun padlet ti kilometer om dagen. Da kunne man ha fått med seg så mye mer. Man kunne ha vært flere dager på utvalgte steder, man kunne padlet omveier for å se severdigheter, man kunne tatt enda flere bilder, man kunne ha truffet enda flere mennesker og man kunne av naturlige årsaker fått enda flere netter i telt.

Til sist må jeg takke pappa for at han valgte å si ja og bli med på denne turen. Du har skrytt mye av meg, men husk at alt du synes jeg har gjort som har vært bra kan jeg til syvend eog sist takk deg for. Og om jeg takker for selskapet på denne turen så takker jeg deg enda mer for att du og mamma tok meg, og mine søsken, med ut på tur i alle mulige ferier og helger hvor det var mulig å gjøre det. Så klapp på skuldra til dere begge der altså.



Magnus Theiste Østlie
Sønn og padlepartner


Tror vi sier takk for følget på denne turen. Vi takker for alle mailer, kommentarer, invitasjoner og smser vi har fått på vår vei. Vi takker alle vi traff for herlige møter. Vi takker de som lot oss få lov til å dra for det. Og ikke minst takker vi Norge for sin utrolige natur og for at man forsatt har muligheten til å ferdes slik vi har gjort det.

fredag 9. juli 2010

Fremme - Dag 59

Okay, klokka er snart midnatt på denne turens dag 59 og vi er trøtte og slitene. Og når dette skrives er vi hjemme hos mammaen min og kona til pappa. Vi skal for første gang på alle disse dagene sove i hver vår etasje og vi skal for første gang på lenge slippe å våkne til vekkeklokkens utrivelige lyd i fire tiden. Men hva skjedde på denne siste turdagen?

Joda, opp klokken 04.15 for vi hadde en avtale med pressen klokken sju inne i Tenvik. Og fy for en økt den første økta blei. Vi har jo alltid begynt sakte og latt musklene våkne litt. Men idag var det 110% fra tredje padletak. Vi padlet 7,7 km på 48 minutter og det ble varmt inne i padlejakene. Intervjuet gikk bra og en time senere hørte vi oss selv jabbe avgårde mens vi satt i kajakkene under Vrengenbrua.

I det vi skal til å begynne på Årøysund ser vi en robåt komme sørover i sundet og jeg skjønner med engang hvem det er. For der sitter min søster Ingun og hennes utkårede Hans Jakob og ikke minst sitter pappa sine barnebarn Ola og SIlje der. Gjensynsgleden var stor i alle tre båtene. Vi knipset bilder og sa hei flere ganger. Så da tok vi lunsj nummer en på hytta dems. Utrolig koselig å se dem igjen og noen kilo savn forsvant fra pappa sitt hjerte der han fikk snaket med Ola og tullet med Silje igjen.

Men også idag måtte vi videre. Så vi opp nordover mot målet i masse regnvær. Vi passerer Fjærholmen og Foynland og ser Tønsberg sin ikke spesielt vakre "skyline" stige opp og vi så målet. Vi var fremme, men før vi var helt helt fremme var det en vaffel invitasjon som lokket på oss hos Jan-Terje og Kari. Så ved roklubben sine lokaler sto de med flagg og tok oss imot. Geleidet oss inn og serverte oss de deiligste vafler vi noensinne har smakt.

Deadline begynte å nærme seg og vi satte oss i kajakkene for det som skulle bli siste gang. Padlet rolig innover under bro, passerte Osebergkulturhus der noen lagde ett vikingskip og vi så "Brygga" komme frem. Hverken papsen eller jeg har mye pent å si om "Brygga" i Tønsberg, men idag var den ett vakkert syn med slotsfjellet ruvende over seg. Vi var skikkelig nærme nå, men hadde vi sagt klokken to så skulle vi kome klokken to. Og ett minutt på to rundet vi den siste båten i gjestehavna og fikk se enn stor menneskemasse ved kajakklubben. Med flagg, med bannere og hurra rop ble vi heiet fremover de aller siste meterne på turen.

Der sto Kristin (kone/mamma) ute på den ytterste bryggen med roser fra henne selv til pappa og med roser til meg fra Anne. Og inne på land stod resten av familien, det sto venner og kjente, pappa sin yngste bror Leif-Erik hadde tatt turen fra Oslo, Eldbjørg fra Notodden, naboer i Valleåsen, enda flere venner og sannelig sto ikke Thorvald Hillestad, ordføreren i Re kommune, der. Dette var sterkt altså. Pappa, den lettrørte, ble rørt ja og jeg er ikke helt sikker på hva slags følelse jeg følte på men noe var det. Var det glede over å ha kommet frem? Var det tristhet av at turen var ferdig? Var det beruselsen av at så mange sto der for oss to og tok i mot oss med god ord og skryt? Var det savnet av min kjære som måtte jobbe i Tromsø idag? Tror det var ett merkelig sammensurium av alle disse følelsene pluss noen til. La meg i hvert fall si at det til syvende og sist var en ytterst god og deilig følelse, som jeg forsatt føler på her jeg ligger i senga på det gamle gutterommet mitt....

Men festen var så vidt begynt. For det bar hjem til mat og drikke i gode venners lag. God ordene flagret over bordet og vi følte oss ganske så krye der vi satt. Vi hadde padlet fra Tromsø til Tønsberg. En far og en sønn. En pompel og en pilt. Vi hadde ikke bare drømt om å gjøre det, vi hadde gjort det, og det er vel den egentlig bragden her, det at vi bestemte oss for å gjøre det. Vi hadde vært utenfor dagliglivets mas og jag (og dagliglivets herlige sider også) i 60 dager. Vi hadde sovet i telt i 50 av disse. Vi hadde spist middag sittende med beina rett bortover elle ri indianrstilling. Vi hadde sett sol, vi hadde smakt regn og vi hadde kjent vind og andre naturkrefter både forfra, bakfr aog fra siden. Og vi hadde kommet frem. Rundt oss ved bordet satt folk vi holdt av og som faktisk syntes det vi hadde gjort var noe stort......joda, vi satt der med en klomp eller to i halsen begge to.

Noen gjester ble byttet ut og faren og moren til Anne kom oså en tur for å si hei, utrolig koselig. Nå er det ikke mange dagene før eg flyr hjem til Tromsø for å se min kjære som har vært så langt borte fra meg så lenge....eller var det jeg som hadde vært så langt borte....kommer sikkert ann på øyet som ser :-)

Så tusen takk til dere som hjalp mamma og ordne i stand denne uforglemelige dagen fro paps og meg. Og takk mamma fro lånet av pappa, og pappa takker Anne for lånet av meg.

Vi padlet 29 kilometer idag og i skrivende stund ander jeg ikke hva sluttsummen ble på men det kommer imorgen......Og kjenner jeg meg selv og papsen rett kommer det sikkert noe mer i morgen også.

En liten videosnutt til glede for de som har savnet det:

video



Alltid trivelig å møte en robår, denne var spesielt trivelig siden dette skipet var lastet med barnebarn.



Kari og Jan-Terje invitert epå nydelige vafler.




Og der ser vi Slottsfjellet trone over TØNSBERGS BY.

onsdag 7. juli 2010

Vestfold ville vise seg frem gitt - Dag 58

Så sitter vi her i teltet for siste gangen på denne turen. Og vi er kommet til Lindholmen i Vestfjorden. Og hva tenker man på da? Helt ærlig, så tenker jeg på å få lagt meg så jeg får sovet litt, for idag har det virkelig vært tungt for både kropp og hodet. For det kan virke som om Norges minste fylke , virkelig ville vise at selvom man er liten kan man oppføre seg som den største.

For vi hadde ikke før krysset fylkesgrensen til Vestfold, vår siste fylkesgrense på denne turen, før dønningene begynte å bygge seg opp. Og de ble større og større etterhvert som vi nærmet oss Oddane utenfor Nevlunghavn. Det begynte å bryte og bruse overalt. Vi trodde vi hadde oversikt over alle stedene det var grunnner og brøyt, men den gang ikke. Plutselig blir bølgen som er to foran oss forvandlet til ett hvitt inferno og vi skjønner at vi snart er på skikkelig feil sted og at vi må komme oss litt unna. Så vi gjør det,og padler videre inn til Nevlunghavn for litt lunsj og handling av ett brød til.

Sannelig finner vi ett bakeri og unner oss ett winerbrød i tilegg til brødet. Butikken skulle åpne klokken ti, kvart over ti var det forsatt mørkt inne i butikken, så vi valgte å droppe mer handling.

Så skulle vi passere Rakke og Rakkebåene. Vi har ledd litt av Rakkebåene da det liksom har vært "verdens farligste" sted. Men smilene våre ble etterhvert raskt borte. For her brøyt det enda mer og det blåste enda mer og litt for tidlig på dagen i forhold til værmeldinger. Dønninger og bølger inne i disse dønningene gjorde dette til litt mer enn krevende padling. Det brøyt rundt oss overalt, men vi kjørte slalom blant skjær og brytinger og ser etterhvert inn mot Stavern. Og papsen vil gjerne inn dit for å strekke litt på beina da vi har sittet anspent i lang tid. SOm pappa sa, Vestfold er tungt for psyken. Og jeg er enig, men viste ikke da at det skulle bli enda tyngere.

I Stavern vandrer vi rett på hun som spilte butikkdama i Himmelblå og vi er to nanosekkund unna å spørre om vi kunne få tatt et bilde av henne og pappa som en oppfølger til bloggen fra Ylvingen. Men så sur som hun så ut turte vi ikke. Vi får satse på at hun å typen begynner å smile i løpet av sommeren eller så blir det kjedelig for dem. Nok om det.

Soft-ice ble spist og Munkholm ble kjøpt og vi skulle ut igjen. Og Vestfold valgte å trekke til seg skyer og slippe ut alt den måtte finne av vind. Men vi skulle jo ut å prøve oss. Og det går forsåvidt greit i starten. Men så er det dette med å ikke la seg presse av hjemlengsel og målet og den avtalte ankomsten. Vi har fått advarsler fra andre som har vært på langtur, men alikevel så dropper jeg å høre på den indre stemmen min som prøver å si at "hadde dette været vært i alle andre fylker enn Vestfold, hadde vi satt opp teltet og ventet på mildere vind". Men vi er jo liksom snart hjemme. Vi må jo være hjemme i morgen. OG vi savner kjærester og annen famile og venner, så vi får prøve.

Og på denne strekningen, fra Stavern til Ula opplever vi de største dønningene på hele turen. Vi har flere brytende bølger rundt oss enn vi har hatt i noen andre fylker. Og skulkdrene mine er plassert langt over ørene mine. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Her skulle ikke jeg vært. Pappa er roen selv og om han ikke liker seg, misliker han seg ikke slik jeg gjør.

Men det vil gå godt, og det gjør det og vi kommer inn til Ula for lunsj og rådslagning. Jeg er klar på at jeg driter i avtaler og slikt vi måtte ha i Tønsberg, jeg drar ikke ut på havet igjen med denne vinden. Vi ringer Harald og får beskjed om at yr.no melder om at vinden skal løye bitte bitte litte gran klokken seks. Kloikka er halv fire og vi bestemmer oss for å vente i hvert fall til seks om ikke lengre. Campingplassen skal ha 150 kroner for å la oss sove der til midnatt hvis vi velger å gjøre det. Tanken på at den siste natten i telt skal koste oss penger og tilbringes på en campingplass, gjør at vi får enda mer lyst til å padle videre.

Vi tar turen oppom Ulabrand monumentet og skuer utover ett mer eller indre hvitt hav og vinden måler vi til over 11 m/s. Men klokken seks kjenner vi at yr har rett og vinden løyer. Så vi gjør oss klare. Vi vil så gjerne komme frem imorgen. Og forholdene er skikkelig gode egentlig. Små bølger og ingen dønninger. Vinden er tilstede, men ikke så ille. Forsatt er vinden i ryggen og vi gjør god fart fremover. Krysser over Sandefjordsfjorden og det begynner å blåse igjen og sannelig presenterer det seg noen dønninger igjen. Bølgene detter oppi spruttrekket og det bruser rundt oss på ny. Og ja dette kunne vært ungått hvis vi ikke hadde vørt så fokusert på å komme frem. Fy fy fy, altså. Men også dette går bra og vi runder Tønsberg Tønne i masse bølger og vind.

Vi trodde at det skulle roe seg når vi rundet Tønna, men neida her fikk vi bølgene rett i rompa og vi raste avårde. Målet ble satt til Lindholmen og herregud som vi raste avgårde, feide forbi Stauper denne vakre øya med sine herlige formasjoner. Vi logget 4 km/t uten å padle gitt, to lette padletak og vi var oppe i sju km/t. Joda dette var forhold å padle i det.

Men vi rundet nordvest spissen av LIndholmen klokken åtte og kom oss inn på stranden og fikk satte opp teltet. Vi var slitne i både hodet og i kroppen. 55 kilometer forklarer følelsene i armene, bølgene, dønningene og vinden må ta skylda for følelsen i hodet...

Men altså, dag 58. Siste natten i teltet på denne turen. Snart ferdig med denne drømmeturen. Og vi klarte det, eller vi har nesten klart det. Selvom det bare er under 30 kilometer igjen så kan alt skje, og til syvende og sist er det været som bestemmer.....Men vi håper dere som har fulgt oss har skjønt at vi har hatt en kjempe tur. Vi kommer tilbake med oppsumeringer og sånne ting etter i morgen. Nå skal vi legge oss for vi skal stå opp tidlig imorgen for å møte NRK Vestfoldsendinga (P1) klokken sju i Tenvik i morgen. Så skru på og få med dere to glade stemmer tidlig på morgenen.

Er du i Tønsberg området kommer vi til kajakklubbens lokaler klokken 14.00 i morgen (hvis været og Vestfold vil).og padler vider ein tiog padler vider ein tiog padler vider ein tiog padler vider ein ti

tirsdag 6. juli 2010

Kake og brød til padlerne - Dag 57

Joda jeg ligger mykt og godt på liggeunderlaget. Kroppen har padlet hardt hver dag den siste tiden, så den burde være mer enn mottakelig for litt kvalitetssøvn. Men det blir vanskelig å få gjennomført det når noen andre menn skal spille Crocket til klokken eleve på kvelden. Selve spille er helt OK, og det må de få lov til, men må de rope og bråke så forbanna for det? Så vi lå nå der å vrei oss, vel vitende om at lyden av vekkeklokken i fire tiden snek seg kjapt nærmere.

Men vi våknet så vidt da alt pep rundt oss og vi satt i teltet og hutret og frøs mens vi spiste frokost og til vi kom oss i kajakken klokken kvart over seks. Solen begynte da å treffe våre kalde kropper og vi kom fint igang. Passerte igjennom ett altfor tidlig Lyngør, da det var skikkelig vintertemning der så tidlig på sommerdagen. Hadde vi ventet noen timer hadde det kokt rundt oss av båter, folk og fe.

Vinden blåste godt fra vest, men klarte ikke å lage de store bølgene den korte veien fra land. Så vi rundet Sildeoden uten ett eneste nervøst øyeblikk. Denne odden vi alltid har syntes har vært ille å passere tidligere, men nå var det liksom bare noen svaberg med litt bølger rundt. Rart hva litt erfaring kan gjøre med en.

Forsatte så rett forbi yttersiden av Risør og kom inn i sundet mellom lille og store Vardøyene. Her har jeg rastet og ligget ulovlig i telt flere ganger før. Denne gangen var det bare rast og vi nøt våre skiver i lange drag, solte oss i gresset og følte litt på varmen som begynte å gjøre seg gjeldene nå når klokken hadde passert ni.

Vi padlet videre nordøst over og igjennom Perleporten. Oppover mot Portør brøt det mye her og der. Vinden var forsatt fra vest og kom fra land, men dønningene fra de foregående dagene rullet innover. Vi tenkte vi skulle sjekke om det var en butikk eller noe som lignet i Portør. Det nærmeste vi kom var en kiosk med ett bitte lite vindu å handle igjennom. Så det eneste vi fikk kjøpt var to pinne-is. Brødet vi trengte måtte vi ut på Jomfruland for å få tak i. Så vi tuslet tilbake til vika der båtene våre lå. Vika var nå fylt opp av en familie med voksene på land og ungene i sjøen. De spurte oss hvor vi kom fra og vi forklarte og de stusset av begeistring og hadde fått med seg at vi ikke hadde fått kjøpt brød. Så da sier den sist ankommende at "vi har brød oppe på hytta jeg kan hente til dere". Vi ville ikke være til bry og takket høffelig nei, helt til de argumenterte med at det var hjembakt. Da måtte vi ta å bøye oss og innrømme at ja det hadde vært hyggelig. Så mannen løp avgårde og vi pratet om turen, sommeren og været til han kom tilbake med en skikkelig Kinder egg pose. For der hadde han puttet, foruten brødet, en tube med jordbær syltetøy, to Heineken øl og en nydelig kake. Vi takket og bukket dypere enn vi noen gang har gjort og pakket alt ned i kajakken. Her vi sitter i leiren kan vi fortelle at kaken gikk ned som smågodt i en kinosal og at pappa koste seg gløgg med ekte Heineken øl. Vi kan ikke annet enn nok engang takk for denne gaven. Vi bøyer oss i støvet i beudring.

Vi padlet videre mot Rauane og tok en liten lunsj på østre Rauane, sittende med utsikt mot Tordenskiold monumentet der. Det har nå vist seg at jeg klarte å glemme solkremen der så nå lukter det grillet spekk av armene mine.

Avtalte her at vi skulle seg etter to padlere som var på tur sørover og som hadde fulgt bloggen vår. Men det er ikke lett i Kragerø området, for her er det holmer, skjær, sund og masse man kan gjemme seg bak. Men vi prøvde. Er du på østalandsområdet og lurer på hvor det kan være fint å padle, dra til Kragerø og Bamle. Skjærgården ligger godt beskytet innefor JOmfruland (som i seg selv er verdt en tur). I dette området kan du padle deg bort i flere dager. Sjekk ut kart og finn alle mulige smale sund du kan oppdrive.

Men altså i dette virvarret skulle vi finne to padler. Vi så mange padler, men ingen som stemte med beskrivelsen. Så vi valgte å dra ut mot Stråholmen der vi skulle campe. Og da så vi dem plutselig. Og der kom Anders Jølstad fra Grenland Havpadlerklubb og hans kompis fra Oslo. Ett hyggelig møte ute på bølgan den blå. God tur sørover begge to.

Vi forsatte mot Stråholmen og endelig kunne pappa sette sine føtter her. Dette var det siste delmålet til pappa og en ankomst han har drømt om i mange mange år.

Vi har også idag sett Vestfold i det fjerne, mens vi nå ser det ganske nære. Målet er nesten til å ta og føle på nå, så vi sprudler over av pågangsmot. Hadde ikke pappa hatt så lyst til å overnatte her ahdde vi nok padlet videre idag. Men vi ble og satser nå på at det som igår var en drøm skal bli virkelighet. Så vi håper og tror nå på ankomst i Tønsberg på torsdag klokken 14.00. Men dette er helt og holdent opp til Mister Vid og Vær. Men meldingene er lovende og vi skal stå tidlig opp.

Idag har vi logget 47 kilometer i herlig sommervær.



Det sommer det er sol og jeg solbrent....



Våre velgjørere fra Lillehammer på ferie i Portør med en kake og ett brød og litt drikke til overs. Tusen takk. Hunden var mest interressert i treåren min :-)




Anders og kompisen på vei sørover. God tur og takk for hyggelige ord der ute på bølgene.




Pappa er på Stråholmen og peker mot Vestfold og Færder fyr....



Herlig leirplass på stråholmen.

mandag 5. juli 2010

Drømme, håpe og tro - Dag 56

Det var en drøm å ha luft i liggeunderlaget igjen. Sov som en stein fra jeg la meg nedpå. Ikke mange nettene igjen nå, så alle må nytes til det fulleste. Dog blir nettene litt for korte, da vi velger å stå opp i seks tiden. Vi snakket litt om det i morges, om hvordan det skal bli å sove to netter etter hverandre uten å bli vekt av vekkeklokken....

Men vi satte avgårde fra Vaholmen i herlig vær. Etter tre kilometer ble det en liten markering for da passerte vi 2000 loggede kilometer. Dette skjedde rett vest for Valøyene. Hendelsen ble markert med gratulasjoner og en Japp på deling. Men så var det bare å padle videre.

Vi valgte å gå innaskjærs idag og startet med herlig padling i Nidelva. Vannet ble søtere og søtere og tang ble byttet ut med siv. Morsom padling. Var innom en camping og kom i prat med en som padlet i Grenland Havpadlerklubb og som kjente Bent og Inge på Havnomaden på Helgeland. Fikk noen tips om hvor forholdene kunne være litt røffe til tider. Padlet videre og blei tatt igjen av en padler i en racerkajakk. Han holdt ett noget høyere tempo enn oss kan man si, men så har jo de kajakkene den ulempen at du ikke får med deg mer enn to Japp på turen.

Hele Nidelv padlingen og opp til Arendal er ett herlig stykke padling en mandags morgen, men det aner oss at stemningen kan være en ganske annen i helgene. Og det får vi bekreftet av to padlere som vi ser komme ut fra Arendal og som tar kursen mot oss. De er på vei fra Kristiansand til Kragerø og ante at vi var i nærheten. De hadde padlet Nidelva på søndag og hadde nesten druknet i fort fort båter og andre flytende farkoster.

Vi ble padlene sammen ett stykke oppover Tromøysund før paps og jeg gikk til lands for litt lunsj. Du kan lese om turen til disse padlerne på denne bloggen.

Etter lunsj forsatte det videre oppover sundet, under broa og inn i ett flott inaskjærs område. Her er det litt smalt og en del holmer og jeg har padlet her for ti år siden og fikk akkurat den samme følelsen når jeg tok nittigrader svingen inn mot Flosta. Det er liksom som å plutselig titte inn en svensk liten bygd med EMil løpende rundt.

Etterhvert kom vi til Kilsund. Her kunne vi ha forsatt innaskjærs men vi ville ut å sjekke vindforholdene litt. OG sjekket dem fikk vi. Her var det mer enn nok av vind og bølger så det suste avgårde. Og om vi var høyt oppe etter surfingen igår, er vi enda noen tommer høyere idag. Ikke bare fikk vi mange surfer, men disse varte jo så kjempe lenge. Vi raste avgårde og sjøen fosset rundt oss. SJekket GPSen og den var oppe i 12,8 på det meste som jeg så, men vi var nok enda raskere enkelt ganger.

Ble tatt igjen av en nederlandsk båt og de tok bilder og kommenterte at vi raste avgårde i seks knop, tydelig imponerte. Jeg fikk overlevert epost adressen min til dem også, så jeg håper ett bilde eller to kommer vår vei.

Vinden var god hele veien opp på innsiden av Sandøya og Askerøya og opp til Lyngør, men bølgene roet seg litt. Hadde plukket ut ett lunsj sted rett sør for Lyngør, Bukkholmene. Her var det allerde ett tyskt ektepar på padletur så vi snakket med dem om padling både her, Sverige, Norge og Tyskland.
Når vi sjekket kilometertelleren og så at vi hadde padlet 49 kilometer allerde og klokken var fire så ble vi mektig imponerte. Ca sju timer effektiv padling gir 7 km/t. Og med værmelding som sa at vinden skulle øke utover kvelden og stå rett på Sildodden valgte vi å bli her.

Men overskriften ja, hva menes med den? Jo vi begynner å få en del spørsmål om når vi kommer til Tønsberg, og som jeg svarte en kompis "Vi drømmer om torsdag, vi håper på fredag og vi tror på lørdag". Så man kan si at det er litt åpent. Vi kan også si uten å være flaue over det, at vi nå begynner å glede oss til å komme hjem. Ikke til at turen skal være ferdig, men til å se kjæreste, kone, mamma, døtre, søstre, barnebarn, nevøer og nieser og venner og kjente igjen. Det kommer til å bli godt. Så tror jeg nok vi kommer til å kjenne det klø godt i padlemusklene etter noen dager landligge i egen seng. Men det får bare klø, for padle får vi tidsnok gjort utover sommeren.

Men vi lover å komme tilbake med eksakt tidspunkt for ankomst Tønsberg.



Vi passerte totusen loggede kilometer.



Koselig og annerledes padling i Nidelva. Nidelva forsetter til venstre, mens vi svingte til høyere og fikk saltvann under kjølen igjen.



Hyggelig møte med de første langturpadlerne vi har møtt på denne turen.



Har nesten samme motivet fra en tur for ti år siden.




Fotografering og epostadresse overlevering i nok sjø.

søndag 4. juli 2010

Ni timer surf med lunsj i Blinleia - Dag 55

Så sa jeg nok en gang farvel til Harald og Kristiansand og lurte nok engang på hvorfor jeg drar fra denne flotte byen? Denne gangen var svaret enkelt, for jeg skulle jo til Tønsbarg. Og det kunne virke som om vi skulle komme dit i løpet av dagen gitt.

For etter å ha kosepadlet oss forbi Dvergsnestangen, passert Stokken og sett inn mot Skippergada bar det over Kvåsefjorden. Og hei hvor vi raste avgårde. Ble dyttet fremover og hadde noe råe surfer. Jeg satt og padlet oig sjekket farten på GPSen og lå i over ni km/t da jeg ble var ett eller annet på min høyre side som kom lydløst men i en helvetes fart forbi. Jeg skavtt helt til jeg skjønte at det var fattern som raste forbi. Og slik gikk det, han surfet fobi og jeg surfet forbi.

Vi kom inn i Ulvøysund og så sjøbuene fra Sørlands-is boksene før vi padlet videre, og tempoet var det samme. Så vi bestemte oss for å holde oss mest mulig uttaskjærs. Og det gjorde vi helt til vi ble tatt igjen av en herlig liten snekke med sånn ordentlig båtlyd. Mannen i snekka så på oss og jeg så han grep etter "gassen" for å slakke av på farten for å prate litt. Jeg sier hei og pappa tenkte at ja da får jeg vel si hei jeg også. Og det er da han sier hei han ser to eller tre ganger ekstra på denne mannen. Som viser seg å være Einar Borgmann fra Revetal.Stor gjensynsglede og masse høye rop og latter ble det. Einar og kona Ellen var på hytta i Høvåg og hadde lagt igjen enn kommentar på bloggen i morgentimene uten at vi hadde lest den. Så det var bare dyktig detektivarbeid av EInar og litt flask som gjorde at han så oss.

Og vi takket jo ikke nei til en lunsj invitasjon der midt ute i det ruskete havet. Så vi måtte legge om kursen litt men det var verdt det. For på land ble vi tatt i mot av Ellen og av hennes mor og vi ble geleidet opp til hytta med best utsikt i hele Blindleia. Og her fikk vi ferkst brød, ordentlig kaffe og hyggelige samtaler. Utrolig kjekt og utrolig moro.

Men etter to timer var vi atter ute på medvindsbølgene og raste videre. Forsatt surfet vi fortere enn vi noensinne hadde gjort og vi måtte etter halvannen time ta en liten pust i bakken, eller pust på holmen som det vel heter på surfespråket, og for å finne ut om vi skulle forsette videre eller om vi skulle kaste inn håndkleet. Men vi hadde lite å kaste inn, så vi delte en Japp og forsatte i rasende tempo forbi Homborgsundfyr og oppover mot Grimstad.

EN liten lunsj til ble nydt før siste del og vi kom til Vaholmen rett øst av Grimstad i åttetiden. Da hadde vi vært underveis siden kavr over ni, hatt pause i tre timer og endte opp med 56 kilometer. Og det ga oss ett snitt på sju km/t.

Og på Vaholmen var det flott. Stor gresslette og lekkert å legge til. Vi har nå begynt å bruke Lars Verket sine herlige padleguider. Utrolig kjekke og nærmest ett must for padling langs "hyttekysten". Skal du på dagsturer eller på lengre overnattingsturer vil vi anbefalle disse praktbøkene, stappet fulle av forslag til leirplasser og annet. Så imorgen padler vi videre og under lunsj nummer to sjekker vi boka og finner teltplasser vi kan nå i løpet av siste økta.

Værmeldingen i morgen sier at vi forsatt skal rase fra bølgekam til bølgekam så vi gleder oss. Og jeg skal atter sove godt, for jeg har fått nytt liggeunderlag....ooooo lykke!!!



Avreise fra Kristiansand



Mannen i snekka har blitt identifisert,



Det Borgmann ikke ser fra hytta er egentlig ikke verdt å seg :-) Nydeliog sted



Dette bildet heter "Mono i stereo" for de av dere som ser og tar den :-) Padleguiden er ett lekkert hjelpemiddel for kajakkpadlere.

lørdag 3. juli 2010

Mot kjente trakter og folk - Dag 54

Vi startet dagen med to timer tåkepadling. Det gikk kun på GPS og kompass. Fra Hærholman til Ny-Hellesund. Der svingte jeg innom den gamle toillbua og fikk greie på at min læremester i juridiskmetode og forvaltningsrett vsar på ferie. Så etterhvert satt vi å hadde lunsj sammen med Karianne Løken og hennes datter Kaija. Ett riktig så trivelig gjensyn. Det skal også nevnes at vi ble invitert in på frokost med egg og bacon, men da var vi forsynte på vår egen lunsj, så vi takket høffelig nei takk. Men takk for invitasjonen.

På vei ut Olavsundet møtte vi en kajakkpadler som startet med å spørre "er det far og sønn?" noe vi kunne bekrefte. Og før begge disse møteen hadde en ukjent mann i en liten båt kjørt opp til oss mens vi padlet inn til Ny-Hellesund og spurt om vi ville ha en kopp kaffe...Å endelig var vi på sørlandet, min favoritt landsdel.

Tåken hadde nå lettet, men det regnet og var grått helt til vi kom gosdt inn i Vestergapet. Svingte innom Terneviga der jeg bodde i båt i noen år og hilste på en gammel båtnabo som var i båten. Forsatte inn mot Kristiansand på den gamle "padleruta" mi til jobb når jeg bodde der. Det meste var som det hadde vært og det føltes godt å se Kristioansand stige opp foran oss.

Og inne i fiskebrygga sto Harald og Kari og ønsket oss velkommen. Og sannelig var det flust av ferierende folk der som klappet og gipspet når Harald fortalte alle at vi hadde padlet fra Tromsø. Og Kari sto med 10 store Japp til oss. Tusen tusen takk.

Kajakkene ble plasseret i kajakkklubben og vi ble tilslutt enige med oss selv i å tilbringe natten hos Harald og Kari. God mat og hyggelig samvær og noen gode kamper fra fotball VM ble det.

Klokke har nå blitt nok, og jeg må avslutte for i dag. Skal opp og videre imorgen. Å Kristiansand, du herlige by - jeg kommer tilbake....




Karianne og Kaija kom til Kapelløya for å invitere oss til frokost, men vi var mette på brødskiver allerede gitt.




Endelig ved fiskerbryggai Kristiansand, og i Kristiansand er det jo alltid fint vær, så også idag...når vi kom i hvert fall...



Godt mottatt av Harald og Kari og andre sommerturister ble vi. De fleste skjønte vel ikke hvorfor Harald løp rundt med flagg og ari tok masse bilder, men det forklarte Harald så da ble det applaus og store greier.



Verdens koseligste kjøkken, og verdens beste.....:-)

fredag 2. juli 2010

Så man har motstrø på Sørlandet også altså - Dag 53

Joda, natten ble så der. Riktignok hadde vi rundet neset. Riktignok lå vi på en av mine favoritt øyer og riktignok var vi nå igang med "sjarmæretappen". Men når man ikke har ett liggeunderlag å ligge på blir natten ikke så flott som man hadde drømt om. For tro meg, det var ikke bedre før, det var verre. Og det kan jeg med 100% sikkerhet si etter å ha tilbragt natten på to isbjørn underlag, dere vet sånne ruglete. Vi har dem vcanligvis nede i kajakken og som dørmatter i teltet, men i natt måtte de opperere som det de er lagd for - liggeunderlag. Men den oppgaven taklet de dårlig. De lå riktignok helt stille som liggeunderlag skal, men ikke noe mer gjorde de. Tilbød ikke noe varme, ikke noe mykhet, bare steinhard hardhet. Jeg vrei på meg jeg vendte på meg, jeg snudde meg og jeg vrein meg igjen. Om jeg var i ferd med å sovne,ble jeg "vekt"av papsen som sov tungt og pustet høyt og gjorde meg misunnelig. Jeg må uansett ha kolapset engang for jeg ble revet ut av søvnen klokken fem da vekkeklokken ville ha oss opp. Og om det har knaket i ryggen min før så var dette som å knuse de fem siste knekkebrødene vi har igjen. Oooo smerte. For første gang i mit liv var det å stå opp klokken fem istedenfor å sove videre en befrielse. Og nye opplevelser skal man ikke kjimse av.

Men frokosten ble spist mens ryggen ble mykt opp og trøstet med at det kun skull være denne natten....vel slik skulle det ikke gå....For i liggende stund ligger jeg på de samme tynne fillene og ryggen verker allerede....

Men ut fra Våre seg vi. Planen igår var å gå på yttersiden av alt og snareste veien til Kristiansand. Men så var det dette været som alltid skal ha siste ordet. Så med nok av vind og bølger midt imot valgte vi å gå innenfor Hille. Og etter over to timer kom vi til sundet mellom Ramsøya og Hille. Da hade vi padlet 8 kilometer. Så hvis vi padlet raskest igår, padlet vi saktest idag. Så vi i land for en kaffekopp og en Japp for se om det hjalp. Vi la oss sågar litt ned i gresset og bare så opp på himmelen og det gjorde godt. Gjorde ikke så mye med vinden, men jeg lurte litt på hvorfor man ikke liger mer i gresset å slapper av engentlig. Vi ble liggende der så lenge at vi tok lunsj numer en også.

Da bestemte vi oss for å padle til Mandal, koste hva det ville koste. Og det kostet. Vi ser av kommentarene på bloggen a vi har blitt observert der vi passerte Sevika. Kan ikke ha vært ett imponerende syn, for vi lusket oss fremover motvinden og fremme i Mandal hadde vi kun klart nye 4 km/t i timen. Men solen skinte og vi skulle handle og poste ting,så vi var i godt humør.

Og sannelig tok vi turens første bryggelunsj. Baguette på kai kanten i Mandal var meget deilig. Vi lettet kajakken for masse ull undertøy, to tørrdrakter og noe lesestoff. Men vi fylte den med masse mat og sjokolade så vininga gikk opp i spinninga.

Vel forsynte og ved godt mot satte vi kursen videre østover. Nå skinte solen enda mer og vi svettet og koste oss og ble stadig vekk passert av disse bølgeentrepenørene. Pappa kjefet og bruklte seg på flere av dem, men skal han forsette med det til vi kommer hjem vil han ikke ha stemme igjen. For disse bråkebåtene vil forsette å være der resten av dagene vi har igjen av turen.

Vi padlet igjenom Tregdesundet. Flott lekkert sted og enda mer sørlandsidyll. Men nå hadde vi medstrøm gitt og vi lå i seks kilometer i timen. Herlig. Vinden var i mot, men det gikk så mye fortere at vi tilslutt kom frem til Hærholman. Her hadde vi fått tips om ett lekkert teltsted og sanelig fant vi det. Og flott var det. Snurringsen er fortært og vi får vel snart gå å legge oss. Kom altså ikke til mitt nye ligeunderlag, men vi la bak oss 30 nye kilometer.




Urban lunsj, men uten caffelatte, altså....overgangen fra pulverkaffe kan bli for voldsom.



Papsen på vei inn i vika på den veste Hærholmen. Herlig leirplass.



Siden det var så mye knott og lite dekning igår ble det ikke bilde av Lindesnes, så her er fyret og fyrene.

torsdag 1. juli 2010

Vi listet oss ikke forbi Lista og vi raste forbi Lindesnes - Dag 52

Idag tok jeg igjen mitt eget kajakkkjølvann når vi kom til teltplassen vår på Våre øyene. Påsken for ti år siden var jeg innom her på en liten overnattingstur, før jeg padlet tilbake til Kristiansand. Fra Kristiansand går kjølvannet mitt helt til Gøteborg. Så nå har jeg altså vært på kajakktur fra Tromsø til Gøteborg fordelt på ti år. Utrolig artig, kanskje mest for meg :-)

Men dagen har jo vært så mye mer. Vi våknet i bryggerhuset oppe på Hummerås i femtiden. Spiste og pakket oss ut og lusket oss ned til kajakkene våre. Disse ble fylt og vi satte avgårde mot Lista. Retningen ble satt rett mot neset utenfor Lista fyr og vi fartet avgårde. Etter to timer og ti minutter ankom vi Vestbygda rett etter fyret og hadde da padlet 14,5 kilometer. Et meget brukbart snitt kan man si. Mulig det er de to avslappende dagene på HUmmerås som er grunnen, men vi skal ikke glemme våre gode venner Medvinden og Medstrømmen heller. Den ene pustet fremover mens den andre dyttet oss bortetter.

Så var det jo bare å følge Listalandet, og hei hvor det gikk. Vi raste fra bølge til bølge, vi fartet forbi nes og vakre sandstrender. Ja til og med en seilbåt slet med å holde følge med oss der den sløret seg bortetter langt der ute.

Så passerte vi innseilinga til Farsund og satte over mot Ullerøya. Der ble lunsj nummer to tatt, mens vi så tre polske snekkere arbeidet med restaurering av ett gammelt hus. Herlig å ligge sånn og se folk arbeide. Vi hadde da satt ny etapperekord etter å ha padlet 36,5. Noe som ga oss over 7 km/t i snitt siden sist pause. En av hytteeierne sa at det kunne være litt bøst å runde Lindesnes, men vi brydde liksom ikke helt. Vi ville runde det, så vi satte avgårde mot Korshavn. Raste forbi mens papsen hilste så kjekt på noen lettkledde flickor og vi ankom Austre Seli for en siste rast før vi gikk over. Her fikk vi også med oss en lite kystkulturmuseum.

Så begynte dagens mest spennende kryssing. Og etter noen minutter så steg fyret frem. Lindesnes fyr. Ett sted jeg har vært mye. Dykket, vandret og sett, vært turist, lest bøker i le av steinblokker og alltid sett ut på havet og lurt på hvordan det ville være å padle der nede. Og nå var jeg her. Sammen med pappaen min. Vi tok bilder, vi filmet og vi var glade. Dette er det siste store delmålet vårt før vi kommer til hovedmålet. Så dette var stort for oss.

Vi tok turen innom fyret også, feiret med is og Kvikk Lunsj (de hadde ikke Japp) før vi dytte avgårde igjen. Nå ble Våre øyene satt som mål og hit kom vi etter å ha padlet totalt 61 kilometer idag. Været var og er forsatt knall godt. SOlen er i ferd med å gå ned bak en liten kolle, så jeg får flytte meg litt for å nyte disse deilige solstrålene.

Pappa har også byttet skje å spise med. Dette bestemte han seg for på dag to, at etter Lindesnes skulle han spise med den røde skjeen. Så idag har det altså skjedd store ting.

Så får vi rette opp en stor skrivefeil igår. Jeg skrev at det var første fiskemåltidet vi fikk, men det er jo helt feil. Det er det andre. SÅ lett kan man glemme laksemiddager man får servert på Ørlandet altså.

Beklager at det ikke er bilder idag, men det er dårlig dekning og en milion knott....dårlig kombinasjon