mandag 21. desember 2009

Tung trening i ribbefettets høytid

Da er vi langt inne i juleforbredelsene og undertegnede har hatt sitt sjette pinnekjøtt måltid så langt denne julesessongen. Og tro meg, det har vært seks vanvittig gode pinnekjøtt middager hvor jeg ikke har klart å spare på noe som helst. Må innrømme at det ene måltidet ble så kraftig at jeg måtte si nei til kakebordet som skulle runde av kvelden. Men alle disse middagene setter jo sine spor. Eller de gjør vel egentlig ikke det, men det kan kanskje føles sånn. Og med tanke på at det snart bare er fire måneder til vi skal sette årene våre i vannet i Sjølundfjæra i Tromsø, kan det være greit å trimme litt. Så jeg grep sjansen da min søster Ingun skulle ha en STEPtime på det lokale treningsstudioet på Revetal.

Og ikke bare er det min søster som har timen, for min andre søster, Marit pleier også å være med. Men denne gangen var hun opptatt annet sted. Det at mine to søstere er på treningsstudio er vel egentlig ikke så vanvittig imponerene. Det som derimot er imponerende og også tildels kraftig sjokkerende er at pappa har begynt å frekventere dette treningsstudioet. For de av våre lesere som har møtt min far og som kjenner han, må jo dette komme som ett sjokk. For vi har alle hørt pappa sine lett ironiske og vel så ofte sarkastiske uttalelser om det å «kaste bort tiden på ett treningsstudio». Denne mannen, som har løpt like mange kilometer i Ramnes sine skoger som det en afrikansk gnu løper på de afrikanske slettene i løpet av ett helt liv, denne mannen har altså gått til det skritt å betale en bedrift penger for å få lov til å trene der. Denne mannen, som nærmest har brekt seg hver gang han har kjørt forbi ett slikt treningsstudio, har frivillig betalt sine sårt inntjente pensjonspenger for å få lov til å trene inne med vekter og saltimer. Så folkens det er håp for fred i midtøsten også, når pappa frivilig spenner på seg sine løpesko og setter seg på en romaskin og gjør det uten at det står noen og truer han til å gjøre det. Det er håp, alt kan altså skje. Men det skal nevnes at pappa vil ha det nevnt at den forestående padleturen er hovedgrunnen til at han har gått til dette skrittet.

Da tipper jeg att alle har skjønt at det å se pappa på ett treningssenter er sjokkerende.

Så når pappa og Ingun skulle på senteret og ha en STEP time måtte jeg jo bli med. Og la meg si det først som sist. Pappa var en gaselle på step kassa.....i forhold til meg altså.

Pappa hadde fast plass bakerst og der ble jeg plassert også. Ingun informerte alle de spreke og godt kropskoordinerte kvinnene som fylte salen om at hun muligens kom til å måtte le litt denne treningstimen, da det skulle stå en urytmisk kjøttklomp på nitti kilo bakerst i salen som var hennes bror. Damene hadde forståels og dermed var vi igang. Å herregud som vi var i gang. Den første øvelsen som egentlig bare var å puste og å ta amene opp i en bue gikk forholdsvis greit, og jeg vil også si at de tre første gangene vi gikk opp på steppen var jeg med. Litt i utakt med pappa, men et hav av takter etter Ingun og resten av damene. Og slik skulle det forsette i en time og ti minutter. Ja du leste riktig en time og ti minutter. Jeg skjønner ikke åssen man kan kalle det en «STEPTIME». Det er langt over en time. Jeg mener en legetime varer i ti minutter, det samme kan en time hos tannlegen være hvis tanntrådbruken har vært god, en time på bilverkstedet er også nærmere tretti minutter enn seksti minutter. Hvis en time hos en psykolog bikker ett minutt over seksti minutter blir man fakturert for to og ikke minst så er vi alle opplært til at en skoletime varer i førtifem minutter. Så jeg gråt inni meg når jeg skjønte at i denne timen skulle jeg FÅ ti minutter ekstra med beinhard jobbing. Men jeg holdt tårene inni meg og omproduserte dem til svette. Å herregud som jeg svette og herregud som jeg stadig vekk kom lengre og lengre unna å være i takt med de andre.

Det var også lagt inn noen styrkebolker der «de store muskelmassene» skulle til pers. Etter en av disse, mener det var utfall, kjente jeg krampen ta meg i begge beina. Og når jeg tittet på klokken var det førti minutter igjen. Altså litt under en mattetime fra ungdomsskolen, og vi husker alle hvor forbaska lange de timene kunne være.

Men jeg kom meg igjennom. Og pappa også, med glans. Jeg mener bare se på denne videoen.

video

Herregud mannen er jo en balletdanser der han suser over steppen. Det skal nevnes at den snublingen dere ser i starten var den eneste pappa hadde i løpet av denne ekstra lange timen. Men se blikket, se konsentrasjonen og se rytmen. Det er vakkert. Men pappa har blitt sprekere siden han begynte, og pappa er vanligvis den eneste i salen med skjeggstubber og han er den eneste over 50. Jeg er stolt av fatteren og holder han det gående sånn ut til vi skal begynne å palde vil jeg få ett kjempe problem med å henge med.

Når det gjelder hvordan det gikk med meg kan jeg fortelle at jeg har vondt, og at jeg er gla for at jeg skal feire jul hos svigers i år og dermed slipper å gå rundt juletreet for jeg tror kroppen kommer til å fortelle meg med store bokstaver om noen dager at dette var vanvittig uvant.

Når det gjelder min søster, så er jeg vanvittig imponert over henne. Stål kontroll og utrolig dyktig. Litt irriterende var det at hun hele tiden ropte at vi skulle puste ut, men aldri at vi skulle puste inn....
1.

fredag 11. desember 2009

Pokkers tulle årstid

Ja ja, julen kryper nærmere og nærmere for hver dag som går. Og gatene er fulle av julelys og julesang og Jagland sin Julenisse Obama har gjestet landet og delt ut julegaver til fiffen i storbyen. Men allikevel så er det bare vas her oppe.

Altså jeg mener nå skulle vi jo alle tatt frem skiene våre. Smurt dem med blått, fylt termosen, tatt med kakao eller toddy og kommet oss ut i mørket og kost oss under nordlyset eller fullmånene. Men neida. Nå regner det uttafor her altså. Regner. 11. desember!!!! Tror vel ikke jeg skal hive det på kontoen for global oppvarming, men altså det regner…. Jeg blir så eitrandes forbanna altså.

Skulle vært på Altevatn denne helga. Med pulk, ski, hunder og god kompis. Men neida, her sitter vi å blir regnet ned. Nå skal det nevnes at det ikke bare er dårlig vær som har hindret oss i å dra på tur. Pandemien Svineinfulensa har gjort sitt til at vi utsatte turen. Stian som hadde tatt vaksinen blei syk, så da blei ting litt utsatt og sånt. Så vi tar turen på nyåret. Men det betyr at jeg mistet to av de tre siste planlagte teltovernattingene mine dette året.

Men altså det regner, alt er vått og grått og litt trist, men man kan da ikke sutre av den grunn. Så jeg har lagt min sjel i å begynne med Geocaching og det har vært meget vellykket. Har opprettet bruker (to ganger faktisk) og jeg har lastet ned noen cacher til PCen min. Og når jeg da endelig har skjønt at min GPS (Satmap Active 10) faktisk kommuniserer med PC har jeg lastet noen cacher over på GPSen min og tatt den med ut naturen og funnet noen cacher. Og det har vært overraskende morsomt.

Er blitt veldig fornøyd med GPSen min altså. Lett og bruke. Gode kart og den kommuniserer med PC. Så sist helg (mens den enda var kaldt og flott her oppe) var jeg på jakt etter to cacher inne i Tromsdalen. Jeg fant den ene. Og det er faktisk veldig morsomt å gå å se på GPSen og se at jeg kommer nærmere punktet hvor noen har lagt ut en boks, og at jeg etter lit leting faktisk finner boksen og kan skrive meg inn. Sto der med GPSen som viste punktet klart og som viste at jeg sto over punktet og jeg måtte bare bøye meg litt ned, flytte en liten stein og der var den. Nøyaktig på punktet. Fascinerende.

Så kjære lesere, i denne teksten er det to anbefalinger: test ut geocaching (lær mer på http://www.geocaching.com/) og kanskje viktigst: Skal du kjøpe deg en GPS, kjøp deg en Satmap Active 10. Ikke tro det som står i testene om at den ikke kan ”snakke” med PCen din, den kan det faktisk. Sjekk mer ut på http://www.satmap.com/eller på http://www.satmapnorge.no/. Den norske siden er akkurat blitt relansert og blir bedre for hver dag. Men også her må du ikke la deg skremme av at det ikke noe sted står at den kan snakke med PCen din, for det kan den. Jeg har lagd ruter for hele sommerens padletur på PCen og overført til Satmapen. Håper Satmap Norge snart klargjør det på sine sider, og får jeg muligheten til å gi dem den tilbakemeldingene skal jeg gjøre det. Kartene som brukes i Satmap er også glimrende. Og de er lette å bruke og ikke minst velkjente (det er de vanlige turkartene).

Så jeg tror jeg lar det ligge der. Det regner ute, men går helga slik jeg håper den skal gå, blir det noen cacher i morgen samt en natt i telt sammen med min kjære fra lørdag til søndag….

onsdag 11. november 2009

Et lite sidesprang

Vel pappa er ikke født bak en kajakk og har flere ferdigheter enn å padle kajakk. For eksempel lager han trekajakker, fikser alt som fikses må (bortsett fra bil ting) spikker figurer i tre, maler bilder av fugler og kort sagt han er flink til det meste.

For ett par år siden begynte han å interessere seg for buemaking, noe som har kommet til nytte for meg. For, for øyeblikket er jeg eier av tre nydelige trebuer. En barlindbue, en langbue og diamanten i samlingen en Holmgårdsbue i Alm. Dette er en kopi av en 7000 år gammel bue funnet i Danmark. Denne er utrolig god å skyte med og ett godt eksempel på pappa sin evne til å produsere håndverk i toppklassen.

Vel, uansett denne helgen skulle Holmgårdsbuen opp til test og jeg skulle opp til ”eksamen”. Det var duket for Nord-Norsk Mesterskap i Bueskyting og Magnus skulle være med og måle krefter mot andre bueskyttere…..

Jo da andre bueskyttere var også der, men ingen i min klasse. Så i det jeg hadde betalt deltakeravgiften var jeg faktisk Nord-Norsk Mester i bueskyting med tradisjonell bue :-) Men la oss nå brodere denne historien litt mer, for egentlig kunne den stoppet her, men det er litt kjedelig. Så har du lyst og tid, les videre. Hvis ikke så scroll ned til siste avsnitt og få med deg oppsummeringen.

Vel, uka før konkurransen var jeg fire kvelder i Fløyahallens sin kjeller og skøyt og skøyt. Satte ny rekord også faktisk, 460 poeng. Noe som i en konkurranse hadde gjort med til RIDDER i Norsk Langebuelag sin adelskallender. Skytingen gikk knallbra hele uka. Jeg traff og traff og traff og følte at jeg var utrolig flink.

Fredagen kom og vi pakket bilen. For Anne skulle jo være med å heie på sin staute bueskytter. Vi cruiset til Harstad i Anne sin herlige Berlingo, en bil med kjørekomfort på høyde med ett esel. Men det er trangt og koselig og vi hadde det veldig hyggelig de fire og halv timene det tok å kjøre ned til sørfylket. Vi sjekket oss inn på Thon hotell og spiste pizza fra Egon (et restaurant konsept jeg misliker på det sterkeste, men som lå i hotellet og av den grunn var enklest å benytte). Fredagskvelden ble brukt slik fredagskvelder burde bli brukt så jeg følte at oppladingen var perfekt til den store bueskytterkonkurransen.

Lørdag nøt vi en Egonaktig frokost før vi bega oss opp til Hålogalandhallen og det forestående idrettsarrangementet. Klokken halv ti skred vi inn. Den ene langsiden av hallen var full av blinker, det var masse folk som skrudde sammen buene sine og jeg skjønte med engang at dette kom til å bli noe helt helt annet enn å skyte i den støvete mørke kjelleren i Fløyahallen. Og jeg juger hvis jeg sier at jeg ikke ble litt usikker på hva i himmelens navn jeg gjorde der. Men jeg var nå der og tok frem ”trepinnen” min for å gjøre meg klar.

Fort var det mange som kom for å spørre om hva slags bue dette var, og jeg svarte som sant var at jeg trodde det var alm min far hadde brukt (noe jeg måtte få bekreftet via sms noen minutter senere). Så da sto jeg der da med Harstads mest omtalte trepinne i hånden og begynte å manne meg opp til konkurransen.

60 piler fra 18 meter mot en blink på 60 cm, med poengene fra en til ti og hvor ti’ern er ca 4 cm stor. Jo da dette skulle vel gå bra. Men jeg ante jo ikke hvordan noe av dette fungerte så jeg måtte spørre og grave alle jeg møtte og jeg skjønte fort at dette kom til å ta tid….. Og det gjorde det….Vanvittig lang tid. Og jeg som bruker 40 minutter på 60 piler ble litt utålmodig på slutten av konkurransen når den hadde vart i fire timer…..Men men, sånn er det å prøve nye ting, man skjønner at ting blir litt mer langdrøyt når det er 44 andre enn deg med.

Den største forskjellen fra treningsforholdene var, foruten de andre menneskene, at det var lyst. Jeg så faktisk blinken. Og jeg så den godt. Og det var ikke til hjelp for å si det sånn. Men vi fikk skyte noen prøve runder før konkurransen begynte. Og jeg skal ikke ta dere igjennom hvert bidige skudd, men nevner at en runde fikk jeg 29 poeng av 30 mulige, noe som ble den beste runde poengsummen blant oss tre som delte blink. Jeg nevner også at i runden etterpå fikk jeg 19 poeng så man kan oppsummere med at prestasjonene var noget variable.

Tilslutt endte jeg opp med en poengsum på 380, noe som er 80 poeng lavere enn min rekord og som plasserer meg som væpner på den tidligere nevnte adelskalenderen. Men som nevnt tidligere det holdt mer enn nok til å bli Nord-Norsk mester. Det kjipeste med å ikke skyte mot noen var at jeg ikke fikk være med på finaleskytingen som virket veldig morsomt. Men neste gang kanskje. Hvis noen tør å stille opp mot meg da :-)

Når jeg fikk premien sa mannen at det var sterkt å komme på sitt første stevne og vinne. Jeg repliserte med at det fra nå bare kunne gå en vei, og høstet mye humring over det.

Anne klarte å ”stand by her man” halve tiden. Etter 30 piler trakk hun seg tilbake for å benytte seg av Harstads handelsstand. Noe som er veldig forståelig, ikke å handle, men å trekke seg tilbake fra tilskuerplassen. Så tilbake på hotellet hadde hun som gave kjøpt et hørespill som vi kunne høre på i bilen på vei hjem. Og det ble vel den beste premien den dagen .-)

Så var det spising og kveldsaktiviteter før natten svøpte seg rundt oss og jeg sovnet for første gang med vissheten om at jeg akkurat for øyeblikket var Nord-Norges beste tradisjonelle bueskytter.

Det skal også nevnes at premien jeg vant var fin den. En glassdråpe med noen fine blå dråper inni. På trefoten den står på sto det ”1. Premie NNM 7. nov 2009”, og det er jo vel og bra, men snur du premien og ser på baksiden av foten står det ”3.premie SSL Vestavind 2009 Sortland alpinklubb”. Så i løpet av helga klarte jeg å hevde meg i storslalåm også. Jeg er imponert over meg selv.

Vel, dette ble mye men for å oppsummere: pappa lager utrolig gode buer og jeg er ikke kjempegod til å skyte når det er konkuranse.

mandag 2. november 2009

Det nærmer seg avreise....Okay da, ett halvt år igjen

Det har rukket å bli november og i hvert fall for den ene halvparten av reisefølget begynner mørketiden å nærme seg. Noe som betyr at antall timer med sollys faktisk blir lik null og dette gjør det ikke umulig, men det gjør at dørstokk mila blir litt for stor til at man drar ut og padler i tide og utide. Men en eller annen tur i kajakken skal vel undertegnede klare å få til i løpet av denne litt kjipe årstiden der det er mørkt og vått før snøen igjen dekker våre fjell og daler og i hvert fall gjør det mulig å gå på ski.

Men vi benytter tiden godt i prosjektet. Laurence har vært i Sverige og kjøpt seg ny kajakk. Boreal Design Saguenay ble innkjøpt. Denne har blitt fortollet inn og alt er i skjønneste orden, bortsett fra Laurence sitt forhold til tollvesenet som muligens hadde endt i voldelige opptøyer på Svinesund om ikke min kjære søster og Laurence sin kjære datter Marit hadde vært med som ”støttekontakt”. Jeg må nok innrømme at for vanlig dødelige folk kan nok møtet med tollvesenet være ytterst frustrerende og virke som noe ekstremt tungrodde greier. Men som jeg sa til Laurence: Det koster å ha ett sosialdemokrati :-) Så smilet dere ser om min blide fars munn forsvant flere ganger etter å ha svingt inn på rød sone på Svinesund. Men nå er smilet tilbake og både Marit og pappa gleder seg til å se tilbake på opplevelsen med tollvesenet når de får det litt på avstand.




Men altså bildet viser far sin nye farkost, pakket i plast og klar for hjemfrakting fra Sverige. Saguenayen bak ble også innkjøpt og plassert på taket av bilen til pappa, for den skulle Lars Verket kjøpe seg. Lars lanserer i dag sin tredje padleguide. Så nå er begge Agder fylkene og Telemark samlet mellom, ja seks permer faktisk. Sjekk ut http://www.padleguiden.no/ for å kjøpe deg disse herlige og inspirerende og ikke minst meget nyttige padleguidene dersom du har tenkt deg på padletur langs sørlandskysten til sommeren.

Og når dette legges ut er det ett halvt år til vi skyver våre fullastede kajakker ut fra Sjølund fjæra i Tromsø og setter oss godt til rette for over 2000 kilometer i kajakken. Å herregud som vi gleder oss. Bare denne mørke høsttiden her oppe kan bli ferdig :-)


På dette siste bildet sees den stolte kajakkeier og den blide svenske selgeren Tomas ved Orust kajakcenter. Orust Kajak er ett flott padlecenter som vi kan anbefale for alle padlere. En ting er at man får god service og slikt, en annen og viktigere ting er at det ligger i ett eldorado for padlere.

søndag 18. oktober 2009

Sikkerhet eller kun artig gadget?

Ja så har man handlet litt da. Og denne gangen er det den avbildede Spotfinderen som har havnet i utstyrsesken min.


Ble innkjøpt på Friluftsbutikken i Tromsø til 20%, så her spares det hvis det er mulig. Vel, jeg måtte jo skaffe meg ett abonement også og det kostet sannelig 99Euro, men hva er den dings verdt hvis den ikke funker så det var bare å taste inn kortnummer og få regningen senere :-)


Så fulgte det noen dager med frustrasjon, for det funket ikke som det skulle. Det kom aldri noen mailer om hvor jeg var til mine kontakter. Helt til lørdag klokken fem cirka. Da datt det inn en sms til min egen telefon og en mail til diverse kontakter og vi kunne alle finne ut at jeg befant meg rett utenfor leiliggheten og at jeg hadde det bra sammen med Anne. I gleden og ekstasen over at det funket glemte jeg jakken jeg hadde lagt Spoten i. Så jakken og Spoten har tilbragt natten hengende over en stol ute i hagen. Oppdaget det i morges og jakken var klissvåt og spoten hadde stått på i godt over 16 timer, men blinket og var i godt humør.


Så litt om hva dette er for dere som ikke vet det. Med denne "dingsen" kan jeg gjøre forskjellige ting. Viktigst er at jeg kan sende en nødmelding som vil bli videresendt til nærmeste nødredningssentral fra der jeg befinner meg. SPoten sender på satelitter i verdensrommet og finner min eksate posisjon og sender denne til en sentral som formidler dette videre. Selvfølgelig sendes denne nødmeldingen bare når jeg har trykt på knappen som er merket "911". Så la oss håpe at den aldri vil bli trykt på.


Så kan jeg sende en type melding til utvalgte om at jeg har problemer og trenger hjelp, men jeg behøver ikke å koble inn nødredningssentralen enda.


Så kan jeg sende en melding bare for å si at jeg har det bra og befinner meg der og der. Dette kan folk se på en link som går til Google kart, og som jeg også kan legge ut på en "delt" side alle kan følge.


En siste mulighet er å ha en tracking funksjon som sender en posisjonsmelding hvert tiende minutt slik at alle kan følge med på hvor man til enhver tid er. Det er vel denne som er mest i avdelingen for "gadget".


Vel, jeg skal teste den ut utover vinteren og vil legge noen linker her på siden etterhvert.

søndag 27. september 2009

Mange meter med kart, blir enda flere kilometer med distanse



Siste helg i september ble brukt til ett planleggings, slæsj, Dream Theater konsert, helg sørpå. Laurence hadde fått lånt flere titallskilo kart av vår kjære venn Jan Terje Finstad, en havets mann med kart og visdom over de fleste steder langs Norges kyst.




Stoler og bord måtte flyttes på for å få plass til alle oversiktskartene fra Tromsø til Tønsberg, og til slutt ble gulvet fra langt uti gangen til langt inni stua, bedekt med kart. Kanskje ikke det vakreste gulvbelegget som finnes, men i våre øyne rommet stuegulvet nå utrolig mange kommende dager med sol, vind, bølger, solnedganger, soloppganger, mer vind, enda mer sol, masse latter og sikkert noen skikkelig skumle bølger. Aldri synes jeg gulvet til mor og far har vært renere eller penere enn nå. Jeg kjente det prikke i fingertuppene, jeg kjente det klø i ryggen, jeg kjente jeg boblet over av pågangsmot og reiselyst, og på pappa sine uttalelser og hans oppførsel som rommet høye hyl og romlende brøl, skjønte jeg at han hadde det på samme måten.




Siden dette bare var oversiktskart gikk vi ikke i dybden, men bare skaffet oss en oversikt over hvor vi måtte "uttaskjærs" og hvor vi kan gå i smulere farvann. En ting som ble klart, var at vi har mange utfordringer foran oss, men vi kommer til å vokse på dem alle og tilslutt er det ingenting som vil være en umulighet.




Senere på lørdagen dro jeg på Dream Theater konsert i Oslo Spectrum. Oooooo hvilken opplevelse. Rock on, sier nå jeg da.... Så med Dream Theater som soundtrack vender jeg snart nesen nordover mot våt høst og snøfull vinter. Men jeg gjør det med glød og glede inni meg for jeg gleder meg så inderlig til å få vann under kajakken i begynnelsen av mai. Avreisedag er satt til 2.mai, slik at vi rekker å gå i tog den 1.mai i Tromsøs gater!!!!!

fredag 18. september 2009

Da er det sikkert


Idag har pappa bursdag og hva passet vel bedre som bursdagsgave enn et signert papir fra sjefen som bekrefter at permisjonssøknaden min har gått i boks.

Fra 1.mai til 18. juli skal det padles. Det skal padles fra Tromsø til Tønsberg. Pappa og jeg. Ooooo hildrandedu som jeg gleder meg.

Dette er en drøm som jeg har hatt lenge og etter sommerferien bare bestemte jeg meg for at om det ikke passer nå passer det aldri. Så etter litt samtale og fornuftig vurderinger frem og tilbake med kjæresten ble det sendt en søknad om permisjon for overnevnte tidsperiode.

Nå er det altså opprettet en blogg for prosjektet også. Her kommer jeg/vi til å legge ut ting og tang før avreise, samt at vi skal prøve å holde siden oppdatert når avreisedagen er unnagjort og over 2200 kilometer med herlig norsk kystlinje padles...

Så heng med...
Bildet viser pappa og meg på treriksrøysa. Da var ideen lansert og drømmene hadde begynt å kverne i hodene våre.