torsdag 15. juli 2010

La oss oppsumere litt

Ja så var det på tide å oppsumere aldri så lite. Først de harde fakta, så en betraktning fra ekspedisjonens eldste medlem før ung hvalpen får slippe til med sine velvalgte siste ord for denne turen.



Antall kilometer: 2178
Antal dager totalt: 59
Antall hviledager: 2
Antall dager værfast: 4 (Småværet 1, Korssund 2 og Hidra 1)
Snitt tilbakelagte kilometer hver dag totalt: 36,9
Snitt tilbakelagte kilometer uten hviledager/værfaste dager: 41,1


Laurence sine nedskrevne ord noen dager etter hjemkomsten:

"En passelig lang" kajakktur er definitift slutt-padlet, men nå, fire dager etter ankomst Tønsberg har jeg ennå ikke følelsen av at kajakken er dratt på land. Tror det vil ta dager før jeg riktig forstår at padleeventyret er over!

Magnus, min sønn, turleder, navigatør, initiativtager, blogger og padlepartner har bedt meg skrive ned min opplevelse av hva og hvordan jeg opplevde turen. La meg for ordens skyld, og i all ubeskjedenhet, få nevne at jeg i september blir 66 år, altså er jeg ingen ungsau - eller novise hva padling angår - men aldri hadde jeg vel trodd at noen kunne dra meg ut på en 22oo km lang kajakkeventyr som dette har vært. Men Magnus hadde ikke noen stor "jobb" med å få meg med etter at mor og hustru hadde sagt ja.

For dere i min aldersgruppe som lurer eller tviler på om dette er klokt for en aldrende kropp så har dette sitatet være noe å tenke over: "Jeg må ville det jeg kan. Hvis ikke kommer dagen jeg ikke kan det jeg vil".
Og dagen (-e) kom da jeg trodde, at nå Laurence, nå må du klatre i land, sende kajakken hjem med båt og deg selv med fly. Dette er du for gammel til. For det skal ikke stikkes under en "sits" at dette var tanker som gjorde at søvnen kom sent den første tiden. Men ettersom sjømil etter sjømil svant akterut og jeg fikk "trimmet" padlemuskulaturen til rett modus, visste jeg at valget var rett og at jeg ville "stå han av".

De fleste som leser dette er selv padlere og vet hvor nære til naturen man kommer i kajakk, at nye opplevelser venter rundt neste nes, bak neste øy eller holme, at ett nytt og uopplevt lite eventyr venter deg neste dag etter du har krøpet ut av soveposen og at det etter en eller flere dager med dårlig vær, motstrøm og motvind, utmattethet eller "vondter" i rundt i kroppen, vil alt besvær være glemt straks været er å hanskes med. Slik opplevde jeg de 59 dagene. Og ikke bare det, som bonus vet jeg nå at jeg har blitt en dyktigere padler og at utholdenhet, styrke, seighet og vilje nå er prøvede egenskaper jeg innehar. En belønning i seg selv.

I ettertid vet jeg også at de valg vi to, far og sønn, måtte ta i forhold til til vær, vind, valg av lei m.m. har vært riktige, ja jeg drister meg til å si; kloke. Og vi var alltid enige! Velg turpartner med omhu er et godt råd til dere som vil kopiere dette!

Man kan nok undre seg over det faktum at vi er far og sønn og at dette forhold kunne bli satt på ødeleggende prøver, ville vi tåle å være så nær hverandre over så lang tid i kajakk og i telt, over å ta valg når vi var slitne og trøtte osv ? Vi tålte det, og vi har opplevelser bak oss som har utdypet et fra før av godt far-sønn forhold. Kun en gang gnistret det, men de som kjenner Magnus vet at han lar ikke slikt ligge, men tar det opp, ser deg rett i øynene og sier i klartekst hva han mener om deg og det du etter hans mening har gjort dumt i å si eller gjøre - så også til meg, far og padlepartner. Det som har preget vårt samvær under turen har vært enighet, humør, mye moro og at lattermuskelene har fått like mye trim som padlemuskelene!

Om våre opplevelser, alt hva vi har sett, alle de flotte og gjestfrie menneskene vi har møtt langs kysten, hva vi har hatt av utstyr mm er godt og grundig beskrevet av Magnus på bloggen og trenger ikke nevnes her.
Med unntak av:
Lytt til hva lokalkjente har å fortelle deg om farvannet du padler.
Ta ingen sjanser, ligg over og vent på trygge værforhold.
Det er ingen skam å snu, ei heller å velge det trygge framfor det dristige.
Hvil deg når du føler at du trenger det.
Tvil ikke på at du klarer og makter det som er ditt mål.
Start en langtur lungt og rolig, kort ned dagsdistansen fremfor å presse krefter ut av kroppen og start dagens økt pent og forsiktig (oppvarming).
Det er opplevelsene du helst vil huske, ikke slitet og strevet.

Til slutt: Takk Magnus, kjære sønn, som fikk meg med på dette, jeg vil være deg evig takknemlig - dette vet jeg at jeg aldri, aldri ville ha gjort alene. Og husk kjære leser; opplevelsene blir større, mer minnerike og uforglemmelige om du har noen å dele de med!



Laurence Østlie,
far og padlepartner.


Så unghvalpen sine siste dyslektiske anfall:

Ja så har det snart gått en uke siden vi satte våre ben i Tønsberg. Med mange fremmøtte og med stor festivitas. Og vi har kanskje begynt å få tingene litt på avstand. Og kan reflektere litt over hva vi har gjennomført.

Men for meg er alt forsatt veldig nært. Jeg hører forsatt bølgene som bruste rundt oss titt og ofte, jeg hører de små plaskene av ternene som stupdykket i sjøen ved siden av leirplassene våre, jeg koser meg med ekkoet av Tjelden sine herlige lyder, jeg kjenner forsatt solen steke huden min de gangene den gjorde det, jeg kan hvis jeg vil fornemme kulda vi av og til følte på fingrene våre i lunsjpausene, jeg hører stadig vekk pappas gode latter som fylte hver lunsj plass og teltplass langs hele kysten og jeg kan kjenne gleden kroppen hadde av hvert åretak jeg tok på vei fra Tromsø til Tønsberg. Så kanskje det er for tidlig til å oppsumere?

Men jeg håper jeg aldri vil glemme noe av det overnevnte, og jeg tror heller ikke jeg kommer til å glemme det, så jeg får vel komme med en oppsumering.

Mange har kommentert turen vår som en bragd. Jeg synes dette er ett vanskelig ord å svelge. Vi har jo bare satt 59 dager med turliv etter hverandre, og når man først har satt to dager etter hverandre kom de 57 neste ganske greit etterpå. Det jeg kanskje mest ser på som en bragd er at vi sa "nei nå gjør vi det". Avtalte med våre kjære og jeg fikk permisjon fra jobben. Vi "hoppet" av for to måneder. Og det er kanskje den største bragden, men nå i ettertid er liksom ikke det så stort heller. Helt naturlig egentlig.

Pappa har nok mer utført en bragd enn meg. For jeg tror med hånden på hjertet eller ett hvilket som helst annet sted på kroppen, at jeg aldri vil være i nærheten av å kunne gjøre den turen når jeg blir seks og seksti. Mange er de som har sendt positive meldinger til papsen om det han gjør og alle har hatt rett, det er en bragd det han har gjort. Jeg tror dog det tyngste for pappa ikke var dager med motvindspadling, soving i telt, kalde fingre eller noe sånt. Nei det tyngste for papsen var å være bort fra Kristin og ikke minst fra barnebarna sine. Sjelden det var en padledag der ikke disse ble nevnt på en eller annen måte.

Men la oss se litt på turen. Bra ting og dårlige ting. Egentlig var alt bra. Norge har en flott kyst og ikke minst mangfoldig kyst. Det er holmer og skjær. Stupbratte fjell og lange sandstrender. Det er byer og grender og det er ubeodde området. Det er kulde og det er varme. Det er eldgamle kulturskatter og det er nymotens teknologi. Og ikke minst det er herlige mennesker. Overalt møtte vi herlige mennesker. Og jeg håper de vi møtte følte de møtte to herlige mennesker også, for vi prøvde i hvert fall.

Og nå har vi padlet distansen en vei, men forsatt inneholder samme runden hundrevis av nye veier, så det er egentlig bare å få kajakken opp igjen og begynne på nytt.....men der er det vel noen andre som har noen meninger også.

Mange har spurt om dette med bloggingen og det å skrive og legge ut ting hver dag. Og til det er det å si at det har vært moro. Vi har kommet til leirplassen. Satt opp telt og enten har jeg lagd mat, pappa lagd mat eller vi har gjort det sammen. Så har jeg satt meg ned og dundret i vei på tastaturet. Og det er jo en takknemmelig jobb å skulle skrive ned noen ord fra dager som er så fulle av opplevelser at jeg ikke har fått med alt. Ser jo at min rettskrivning ikke står til mer en en "Noget godt", men mange timer med padling, litt pølsehud på fingrene og ett ikke altfor stort tastatur får ta skylden for de fleste feilene.
Det å skulle skrive en blogg var planene fra dag en. Mest for at de som hadde gitt oss lov til å dra skulle ta dele i våre opplevleser, men også for andre som måtte ha interesse for det. Og sannelig har det vist seg at det har vært mange innom sidene våre. Jeg håper at de fleste har kost seg med våre daglige oppdateringer. Beklager til våre lesere i Sogn og Fjordane og i Hordaland som kanskje følte at vi kun skrev negativt om deres fylker, men været får ta skylda for det. SIkkert masse herlige steder der, men vi så dem ikke på grunn av mye grått vær. Hordaland var utrolig kjipt og dere der borte må passe på den hytteutbyggingen som skjer der altså. Så mye svært og stygt har vi sjelden sett. Hyttene vi så i Hordaland får Blindleia til å se ut som en samling med små aneks.

Så litt om å padle sammen med sin far. Mange hadde sagt at de aldri kunne ha vært så lenge sammen med faren sin. Men det er fordi de ikke har pappaen min som far. For jeg var aldri i tvil om at det kom til å gå bra og at det kom til å bli gøy. Vi hadde selvfølgelig våre uenigheter (kanskje bare en) men vi ordnet opp i det ganske raskt. Og det er klart at etter femtini dager så tett på hverandre er det greit å få litt avstand igjen. Jeg tror vel ikke engang muttern har vært så mange dager uten opphold sammen med papsen (jeg har ikke vært så tett med noen andre over så mange dager før i hvert fall). Og jeg hadde gladlig tatt turen med han en gang til. For hvis en latter forlenger livet vil kanskje denne turen ha gjort det mulig for oss å ta turen igjen sammen når jeg blir seks og seksti........

Kan alle gjøre en sånn tur? Til det svarer vi helt klart ja. Det handler bare om hvor lang tid du bruker. Vi brukte 59 dager. Ikke spesielt fort ikke spesielt sakte heller. Tidligere lignende turer har brukt 45 dager på samme distansen, mens andre har brukt lengre tid enn oss. Og som jeg har sagt til mange, jeg skulle gjerne gjort samme turen igjen, men ha brukt så lang tid at når vi kom frem hadde vi i snitt kun padlet ti kilometer om dagen. Da kunne man ha fått med seg så mye mer. Man kunne ha vært flere dager på utvalgte steder, man kunne padlet omveier for å se severdigheter, man kunne tatt enda flere bilder, man kunne ha truffet enda flere mennesker og man kunne av naturlige årsaker fått enda flere netter i telt.

Til sist må jeg takke pappa for at han valgte å si ja og bli med på denne turen. Du har skrytt mye av meg, men husk at alt du synes jeg har gjort som har vært bra kan jeg til syvend eog sist takk deg for. Og om jeg takker for selskapet på denne turen så takker jeg deg enda mer for att du og mamma tok meg, og mine søsken, med ut på tur i alle mulige ferier og helger hvor det var mulig å gjøre det. Så klapp på skuldra til dere begge der altså.



Magnus Theiste Østlie
Sønn og padlepartner


Tror vi sier takk for følget på denne turen. Vi takker for alle mailer, kommentarer, invitasjoner og smser vi har fått på vår vei. Vi takker alle vi traff for herlige møter. Vi takker de som lot oss få lov til å dra for det. Og ikke minst takker vi Norge for sin utrolige natur og for at man forsatt har muligheten til å ferdes slik vi har gjort det.

fredag 9. juli 2010

Fremme - Dag 59

Okay, klokka er snart midnatt på denne turens dag 59 og vi er trøtte og slitene. Og når dette skrives er vi hjemme hos mammaen min og kona til pappa. Vi skal for første gang på alle disse dagene sove i hver vår etasje og vi skal for første gang på lenge slippe å våkne til vekkeklokkens utrivelige lyd i fire tiden. Men hva skjedde på denne siste turdagen?

Joda, opp klokken 04.15 for vi hadde en avtale med pressen klokken sju inne i Tenvik. Og fy for en økt den første økta blei. Vi har jo alltid begynt sakte og latt musklene våkne litt. Men idag var det 110% fra tredje padletak. Vi padlet 7,7 km på 48 minutter og det ble varmt inne i padlejakene. Intervjuet gikk bra og en time senere hørte vi oss selv jabbe avgårde mens vi satt i kajakkene under Vrengenbrua.

I det vi skal til å begynne på Årøysund ser vi en robåt komme sørover i sundet og jeg skjønner med engang hvem det er. For der sitter min søster Ingun og hennes utkårede Hans Jakob og ikke minst sitter pappa sine barnebarn Ola og SIlje der. Gjensynsgleden var stor i alle tre båtene. Vi knipset bilder og sa hei flere ganger. Så da tok vi lunsj nummer en på hytta dems. Utrolig koselig å se dem igjen og noen kilo savn forsvant fra pappa sitt hjerte der han fikk snaket med Ola og tullet med Silje igjen.

Men også idag måtte vi videre. Så vi opp nordover mot målet i masse regnvær. Vi passerer Fjærholmen og Foynland og ser Tønsberg sin ikke spesielt vakre "skyline" stige opp og vi så målet. Vi var fremme, men før vi var helt helt fremme var det en vaffel invitasjon som lokket på oss hos Jan-Terje og Kari. Så ved roklubben sine lokaler sto de med flagg og tok oss imot. Geleidet oss inn og serverte oss de deiligste vafler vi noensinne har smakt.

Deadline begynte å nærme seg og vi satte oss i kajakkene for det som skulle bli siste gang. Padlet rolig innover under bro, passerte Osebergkulturhus der noen lagde ett vikingskip og vi så "Brygga" komme frem. Hverken papsen eller jeg har mye pent å si om "Brygga" i Tønsberg, men idag var den ett vakkert syn med slotsfjellet ruvende over seg. Vi var skikkelig nærme nå, men hadde vi sagt klokken to så skulle vi kome klokken to. Og ett minutt på to rundet vi den siste båten i gjestehavna og fikk se enn stor menneskemasse ved kajakklubben. Med flagg, med bannere og hurra rop ble vi heiet fremover de aller siste meterne på turen.

Der sto Kristin (kone/mamma) ute på den ytterste bryggen med roser fra henne selv til pappa og med roser til meg fra Anne. Og inne på land stod resten av familien, det sto venner og kjente, pappa sin yngste bror Leif-Erik hadde tatt turen fra Oslo, Eldbjørg fra Notodden, naboer i Valleåsen, enda flere venner og sannelig sto ikke Thorvald Hillestad, ordføreren i Re kommune, der. Dette var sterkt altså. Pappa, den lettrørte, ble rørt ja og jeg er ikke helt sikker på hva slags følelse jeg følte på men noe var det. Var det glede over å ha kommet frem? Var det tristhet av at turen var ferdig? Var det beruselsen av at så mange sto der for oss to og tok i mot oss med god ord og skryt? Var det savnet av min kjære som måtte jobbe i Tromsø idag? Tror det var ett merkelig sammensurium av alle disse følelsene pluss noen til. La meg i hvert fall si at det til syvende og sist var en ytterst god og deilig følelse, som jeg forsatt føler på her jeg ligger i senga på det gamle gutterommet mitt....

Men festen var så vidt begynt. For det bar hjem til mat og drikke i gode venners lag. God ordene flagret over bordet og vi følte oss ganske så krye der vi satt. Vi hadde padlet fra Tromsø til Tønsberg. En far og en sønn. En pompel og en pilt. Vi hadde ikke bare drømt om å gjøre det, vi hadde gjort det, og det er vel den egentlig bragden her, det at vi bestemte oss for å gjøre det. Vi hadde vært utenfor dagliglivets mas og jag (og dagliglivets herlige sider også) i 60 dager. Vi hadde sovet i telt i 50 av disse. Vi hadde spist middag sittende med beina rett bortover elle ri indianrstilling. Vi hadde sett sol, vi hadde smakt regn og vi hadde kjent vind og andre naturkrefter både forfra, bakfr aog fra siden. Og vi hadde kommet frem. Rundt oss ved bordet satt folk vi holdt av og som faktisk syntes det vi hadde gjort var noe stort......joda, vi satt der med en klomp eller to i halsen begge to.

Noen gjester ble byttet ut og faren og moren til Anne kom oså en tur for å si hei, utrolig koselig. Nå er det ikke mange dagene før eg flyr hjem til Tromsø for å se min kjære som har vært så langt borte fra meg så lenge....eller var det jeg som hadde vært så langt borte....kommer sikkert ann på øyet som ser :-)

Så tusen takk til dere som hjalp mamma og ordne i stand denne uforglemelige dagen fro paps og meg. Og takk mamma fro lånet av pappa, og pappa takker Anne for lånet av meg.

Vi padlet 29 kilometer idag og i skrivende stund ander jeg ikke hva sluttsummen ble på men det kommer imorgen......Og kjenner jeg meg selv og papsen rett kommer det sikkert noe mer i morgen også.

En liten videosnutt til glede for de som har savnet det:

video



Alltid trivelig å møte en robår, denne var spesielt trivelig siden dette skipet var lastet med barnebarn.



Kari og Jan-Terje invitert epå nydelige vafler.




Og der ser vi Slottsfjellet trone over TØNSBERGS BY.

onsdag 7. juli 2010

Vestfold ville vise seg frem gitt - Dag 58

Så sitter vi her i teltet for siste gangen på denne turen. Og vi er kommet til Lindholmen i Vestfjorden. Og hva tenker man på da? Helt ærlig, så tenker jeg på å få lagt meg så jeg får sovet litt, for idag har det virkelig vært tungt for både kropp og hodet. For det kan virke som om Norges minste fylke , virkelig ville vise at selvom man er liten kan man oppføre seg som den største.

For vi hadde ikke før krysset fylkesgrensen til Vestfold, vår siste fylkesgrense på denne turen, før dønningene begynte å bygge seg opp. Og de ble større og større etterhvert som vi nærmet oss Oddane utenfor Nevlunghavn. Det begynte å bryte og bruse overalt. Vi trodde vi hadde oversikt over alle stedene det var grunnner og brøyt, men den gang ikke. Plutselig blir bølgen som er to foran oss forvandlet til ett hvitt inferno og vi skjønner at vi snart er på skikkelig feil sted og at vi må komme oss litt unna. Så vi gjør det,og padler videre inn til Nevlunghavn for litt lunsj og handling av ett brød til.

Sannelig finner vi ett bakeri og unner oss ett winerbrød i tilegg til brødet. Butikken skulle åpne klokken ti, kvart over ti var det forsatt mørkt inne i butikken, så vi valgte å droppe mer handling.

Så skulle vi passere Rakke og Rakkebåene. Vi har ledd litt av Rakkebåene da det liksom har vært "verdens farligste" sted. Men smilene våre ble etterhvert raskt borte. For her brøyt det enda mer og det blåste enda mer og litt for tidlig på dagen i forhold til værmeldinger. Dønninger og bølger inne i disse dønningene gjorde dette til litt mer enn krevende padling. Det brøyt rundt oss overalt, men vi kjørte slalom blant skjær og brytinger og ser etterhvert inn mot Stavern. Og papsen vil gjerne inn dit for å strekke litt på beina da vi har sittet anspent i lang tid. SOm pappa sa, Vestfold er tungt for psyken. Og jeg er enig, men viste ikke da at det skulle bli enda tyngere.

I Stavern vandrer vi rett på hun som spilte butikkdama i Himmelblå og vi er to nanosekkund unna å spørre om vi kunne få tatt et bilde av henne og pappa som en oppfølger til bloggen fra Ylvingen. Men så sur som hun så ut turte vi ikke. Vi får satse på at hun å typen begynner å smile i løpet av sommeren eller så blir det kjedelig for dem. Nok om det.

Soft-ice ble spist og Munkholm ble kjøpt og vi skulle ut igjen. Og Vestfold valgte å trekke til seg skyer og slippe ut alt den måtte finne av vind. Men vi skulle jo ut å prøve oss. Og det går forsåvidt greit i starten. Men så er det dette med å ikke la seg presse av hjemlengsel og målet og den avtalte ankomsten. Vi har fått advarsler fra andre som har vært på langtur, men alikevel så dropper jeg å høre på den indre stemmen min som prøver å si at "hadde dette været vært i alle andre fylker enn Vestfold, hadde vi satt opp teltet og ventet på mildere vind". Men vi er jo liksom snart hjemme. Vi må jo være hjemme i morgen. OG vi savner kjærester og annen famile og venner, så vi får prøve.

Og på denne strekningen, fra Stavern til Ula opplever vi de største dønningene på hele turen. Vi har flere brytende bølger rundt oss enn vi har hatt i noen andre fylker. Og skulkdrene mine er plassert langt over ørene mine. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Her skulle ikke jeg vært. Pappa er roen selv og om han ikke liker seg, misliker han seg ikke slik jeg gjør.

Men det vil gå godt, og det gjør det og vi kommer inn til Ula for lunsj og rådslagning. Jeg er klar på at jeg driter i avtaler og slikt vi måtte ha i Tønsberg, jeg drar ikke ut på havet igjen med denne vinden. Vi ringer Harald og får beskjed om at yr.no melder om at vinden skal løye bitte bitte litte gran klokken seks. Kloikka er halv fire og vi bestemmer oss for å vente i hvert fall til seks om ikke lengre. Campingplassen skal ha 150 kroner for å la oss sove der til midnatt hvis vi velger å gjøre det. Tanken på at den siste natten i telt skal koste oss penger og tilbringes på en campingplass, gjør at vi får enda mer lyst til å padle videre.

Vi tar turen oppom Ulabrand monumentet og skuer utover ett mer eller indre hvitt hav og vinden måler vi til over 11 m/s. Men klokken seks kjenner vi at yr har rett og vinden løyer. Så vi gjør oss klare. Vi vil så gjerne komme frem imorgen. Og forholdene er skikkelig gode egentlig. Små bølger og ingen dønninger. Vinden er tilstede, men ikke så ille. Forsatt er vinden i ryggen og vi gjør god fart fremover. Krysser over Sandefjordsfjorden og det begynner å blåse igjen og sannelig presenterer det seg noen dønninger igjen. Bølgene detter oppi spruttrekket og det bruser rundt oss på ny. Og ja dette kunne vært ungått hvis vi ikke hadde vørt så fokusert på å komme frem. Fy fy fy, altså. Men også dette går bra og vi runder Tønsberg Tønne i masse bølger og vind.

Vi trodde at det skulle roe seg når vi rundet Tønna, men neida her fikk vi bølgene rett i rompa og vi raste avårde. Målet ble satt til Lindholmen og herregud som vi raste avgårde, feide forbi Stauper denne vakre øya med sine herlige formasjoner. Vi logget 4 km/t uten å padle gitt, to lette padletak og vi var oppe i sju km/t. Joda dette var forhold å padle i det.

Men vi rundet nordvest spissen av LIndholmen klokken åtte og kom oss inn på stranden og fikk satte opp teltet. Vi var slitne i både hodet og i kroppen. 55 kilometer forklarer følelsene i armene, bølgene, dønningene og vinden må ta skylda for følelsen i hodet...

Men altså, dag 58. Siste natten i teltet på denne turen. Snart ferdig med denne drømmeturen. Og vi klarte det, eller vi har nesten klart det. Selvom det bare er under 30 kilometer igjen så kan alt skje, og til syvende og sist er det været som bestemmer.....Men vi håper dere som har fulgt oss har skjønt at vi har hatt en kjempe tur. Vi kommer tilbake med oppsumeringer og sånne ting etter i morgen. Nå skal vi legge oss for vi skal stå opp tidlig imorgen for å møte NRK Vestfoldsendinga (P1) klokken sju i Tenvik i morgen. Så skru på og få med dere to glade stemmer tidlig på morgenen.

Er du i Tønsberg området kommer vi til kajakklubbens lokaler klokken 14.00 i morgen (hvis været og Vestfold vil).og padler vider ein tiog padler vider ein tiog padler vider ein tiog padler vider ein ti

tirsdag 6. juli 2010

Kake og brød til padlerne - Dag 57

Joda jeg ligger mykt og godt på liggeunderlaget. Kroppen har padlet hardt hver dag den siste tiden, så den burde være mer enn mottakelig for litt kvalitetssøvn. Men det blir vanskelig å få gjennomført det når noen andre menn skal spille Crocket til klokken eleve på kvelden. Selve spille er helt OK, og det må de få lov til, men må de rope og bråke så forbanna for det? Så vi lå nå der å vrei oss, vel vitende om at lyden av vekkeklokken i fire tiden snek seg kjapt nærmere.

Men vi våknet så vidt da alt pep rundt oss og vi satt i teltet og hutret og frøs mens vi spiste frokost og til vi kom oss i kajakken klokken kvart over seks. Solen begynte da å treffe våre kalde kropper og vi kom fint igang. Passerte igjennom ett altfor tidlig Lyngør, da det var skikkelig vintertemning der så tidlig på sommerdagen. Hadde vi ventet noen timer hadde det kokt rundt oss av båter, folk og fe.

Vinden blåste godt fra vest, men klarte ikke å lage de store bølgene den korte veien fra land. Så vi rundet Sildeoden uten ett eneste nervøst øyeblikk. Denne odden vi alltid har syntes har vært ille å passere tidligere, men nå var det liksom bare noen svaberg med litt bølger rundt. Rart hva litt erfaring kan gjøre med en.

Forsatte så rett forbi yttersiden av Risør og kom inn i sundet mellom lille og store Vardøyene. Her har jeg rastet og ligget ulovlig i telt flere ganger før. Denne gangen var det bare rast og vi nøt våre skiver i lange drag, solte oss i gresset og følte litt på varmen som begynte å gjøre seg gjeldene nå når klokken hadde passert ni.

Vi padlet videre nordøst over og igjennom Perleporten. Oppover mot Portør brøt det mye her og der. Vinden var forsatt fra vest og kom fra land, men dønningene fra de foregående dagene rullet innover. Vi tenkte vi skulle sjekke om det var en butikk eller noe som lignet i Portør. Det nærmeste vi kom var en kiosk med ett bitte lite vindu å handle igjennom. Så det eneste vi fikk kjøpt var to pinne-is. Brødet vi trengte måtte vi ut på Jomfruland for å få tak i. Så vi tuslet tilbake til vika der båtene våre lå. Vika var nå fylt opp av en familie med voksene på land og ungene i sjøen. De spurte oss hvor vi kom fra og vi forklarte og de stusset av begeistring og hadde fått med seg at vi ikke hadde fått kjøpt brød. Så da sier den sist ankommende at "vi har brød oppe på hytta jeg kan hente til dere". Vi ville ikke være til bry og takket høffelig nei, helt til de argumenterte med at det var hjembakt. Da måtte vi ta å bøye oss og innrømme at ja det hadde vært hyggelig. Så mannen løp avgårde og vi pratet om turen, sommeren og været til han kom tilbake med en skikkelig Kinder egg pose. For der hadde han puttet, foruten brødet, en tube med jordbær syltetøy, to Heineken øl og en nydelig kake. Vi takket og bukket dypere enn vi noen gang har gjort og pakket alt ned i kajakken. Her vi sitter i leiren kan vi fortelle at kaken gikk ned som smågodt i en kinosal og at pappa koste seg gløgg med ekte Heineken øl. Vi kan ikke annet enn nok engang takk for denne gaven. Vi bøyer oss i støvet i beudring.

Vi padlet videre mot Rauane og tok en liten lunsj på østre Rauane, sittende med utsikt mot Tordenskiold monumentet der. Det har nå vist seg at jeg klarte å glemme solkremen der så nå lukter det grillet spekk av armene mine.

Avtalte her at vi skulle seg etter to padlere som var på tur sørover og som hadde fulgt bloggen vår. Men det er ikke lett i Kragerø området, for her er det holmer, skjær, sund og masse man kan gjemme seg bak. Men vi prøvde. Er du på østalandsområdet og lurer på hvor det kan være fint å padle, dra til Kragerø og Bamle. Skjærgården ligger godt beskytet innefor JOmfruland (som i seg selv er verdt en tur). I dette området kan du padle deg bort i flere dager. Sjekk ut kart og finn alle mulige smale sund du kan oppdrive.

Men altså i dette virvarret skulle vi finne to padler. Vi så mange padler, men ingen som stemte med beskrivelsen. Så vi valgte å dra ut mot Stråholmen der vi skulle campe. Og da så vi dem plutselig. Og der kom Anders Jølstad fra Grenland Havpadlerklubb og hans kompis fra Oslo. Ett hyggelig møte ute på bølgan den blå. God tur sørover begge to.

Vi forsatte mot Stråholmen og endelig kunne pappa sette sine føtter her. Dette var det siste delmålet til pappa og en ankomst han har drømt om i mange mange år.

Vi har også idag sett Vestfold i det fjerne, mens vi nå ser det ganske nære. Målet er nesten til å ta og føle på nå, så vi sprudler over av pågangsmot. Hadde ikke pappa hatt så lyst til å overnatte her ahdde vi nok padlet videre idag. Men vi ble og satser nå på at det som igår var en drøm skal bli virkelighet. Så vi håper og tror nå på ankomst i Tønsberg på torsdag klokken 14.00. Men dette er helt og holdent opp til Mister Vid og Vær. Men meldingene er lovende og vi skal stå tidlig opp.

Idag har vi logget 47 kilometer i herlig sommervær.



Det sommer det er sol og jeg solbrent....



Våre velgjørere fra Lillehammer på ferie i Portør med en kake og ett brød og litt drikke til overs. Tusen takk. Hunden var mest interressert i treåren min :-)




Anders og kompisen på vei sørover. God tur og takk for hyggelige ord der ute på bølgene.




Pappa er på Stråholmen og peker mot Vestfold og Færder fyr....



Herlig leirplass på stråholmen.

mandag 5. juli 2010

Drømme, håpe og tro - Dag 56

Det var en drøm å ha luft i liggeunderlaget igjen. Sov som en stein fra jeg la meg nedpå. Ikke mange nettene igjen nå, så alle må nytes til det fulleste. Dog blir nettene litt for korte, da vi velger å stå opp i seks tiden. Vi snakket litt om det i morges, om hvordan det skal bli å sove to netter etter hverandre uten å bli vekt av vekkeklokken....

Men vi satte avgårde fra Vaholmen i herlig vær. Etter tre kilometer ble det en liten markering for da passerte vi 2000 loggede kilometer. Dette skjedde rett vest for Valøyene. Hendelsen ble markert med gratulasjoner og en Japp på deling. Men så var det bare å padle videre.

Vi valgte å gå innaskjærs idag og startet med herlig padling i Nidelva. Vannet ble søtere og søtere og tang ble byttet ut med siv. Morsom padling. Var innom en camping og kom i prat med en som padlet i Grenland Havpadlerklubb og som kjente Bent og Inge på Havnomaden på Helgeland. Fikk noen tips om hvor forholdene kunne være litt røffe til tider. Padlet videre og blei tatt igjen av en padler i en racerkajakk. Han holdt ett noget høyere tempo enn oss kan man si, men så har jo de kajakkene den ulempen at du ikke får med deg mer enn to Japp på turen.

Hele Nidelv padlingen og opp til Arendal er ett herlig stykke padling en mandags morgen, men det aner oss at stemningen kan være en ganske annen i helgene. Og det får vi bekreftet av to padlere som vi ser komme ut fra Arendal og som tar kursen mot oss. De er på vei fra Kristiansand til Kragerø og ante at vi var i nærheten. De hadde padlet Nidelva på søndag og hadde nesten druknet i fort fort båter og andre flytende farkoster.

Vi ble padlene sammen ett stykke oppover Tromøysund før paps og jeg gikk til lands for litt lunsj. Du kan lese om turen til disse padlerne på denne bloggen.

Etter lunsj forsatte det videre oppover sundet, under broa og inn i ett flott inaskjærs område. Her er det litt smalt og en del holmer og jeg har padlet her for ti år siden og fikk akkurat den samme følelsen når jeg tok nittigrader svingen inn mot Flosta. Det er liksom som å plutselig titte inn en svensk liten bygd med EMil løpende rundt.

Etterhvert kom vi til Kilsund. Her kunne vi ha forsatt innaskjærs men vi ville ut å sjekke vindforholdene litt. OG sjekket dem fikk vi. Her var det mer enn nok av vind og bølger så det suste avgårde. Og om vi var høyt oppe etter surfingen igår, er vi enda noen tommer høyere idag. Ikke bare fikk vi mange surfer, men disse varte jo så kjempe lenge. Vi raste avgårde og sjøen fosset rundt oss. SJekket GPSen og den var oppe i 12,8 på det meste som jeg så, men vi var nok enda raskere enkelt ganger.

Ble tatt igjen av en nederlandsk båt og de tok bilder og kommenterte at vi raste avgårde i seks knop, tydelig imponerte. Jeg fikk overlevert epost adressen min til dem også, så jeg håper ett bilde eller to kommer vår vei.

Vinden var god hele veien opp på innsiden av Sandøya og Askerøya og opp til Lyngør, men bølgene roet seg litt. Hadde plukket ut ett lunsj sted rett sør for Lyngør, Bukkholmene. Her var det allerde ett tyskt ektepar på padletur så vi snakket med dem om padling både her, Sverige, Norge og Tyskland.
Når vi sjekket kilometertelleren og så at vi hadde padlet 49 kilometer allerde og klokken var fire så ble vi mektig imponerte. Ca sju timer effektiv padling gir 7 km/t. Og med værmelding som sa at vinden skulle øke utover kvelden og stå rett på Sildodden valgte vi å bli her.

Men overskriften ja, hva menes med den? Jo vi begynner å få en del spørsmål om når vi kommer til Tønsberg, og som jeg svarte en kompis "Vi drømmer om torsdag, vi håper på fredag og vi tror på lørdag". Så man kan si at det er litt åpent. Vi kan også si uten å være flaue over det, at vi nå begynner å glede oss til å komme hjem. Ikke til at turen skal være ferdig, men til å se kjæreste, kone, mamma, døtre, søstre, barnebarn, nevøer og nieser og venner og kjente igjen. Det kommer til å bli godt. Så tror jeg nok vi kommer til å kjenne det klø godt i padlemusklene etter noen dager landligge i egen seng. Men det får bare klø, for padle får vi tidsnok gjort utover sommeren.

Men vi lover å komme tilbake med eksakt tidspunkt for ankomst Tønsberg.



Vi passerte totusen loggede kilometer.



Koselig og annerledes padling i Nidelva. Nidelva forsetter til venstre, mens vi svingte til høyere og fikk saltvann under kjølen igjen.



Hyggelig møte med de første langturpadlerne vi har møtt på denne turen.



Har nesten samme motivet fra en tur for ti år siden.




Fotografering og epostadresse overlevering i nok sjø.