Med bredbånd og PC i Finnvika

Så var dagen kommet. Utstyret skulle testes. Så bilen ble pakket og pølser ble medbragt og bålet ble omsider tent i Finnvika. Anne og jeg nøt enbedre middag med noen winerpølser, ferdig potetmos-på-boks og lomper, toppet med verdens beste sennep nemmelig Bergys!

Vel nok om mat, det er ikke det dette skal handle om. For når maten er fortært og reinskinnet flyttet slik at solen skinner i våre vinterbleke ansikter, tar jeg fram mini-pc og mobilt modem og kobler meg på nettet. Det er egentlig litt sykt synes jeg. Og ikke minst litt overdrevent på en måte. Men samtidig så er det også enda mer morsomt enn det er sykt og overdrevent.

Så her sitter jeg og taster mens Anne leser og kakoen sildrer nedover på sin vei til magen. Herig. Måkene skriker, men det er forsatt så tidlig i grillsessongen at de ikke har skjønt at lukten av tennveske er lik mat, så pølserestene ligger uberørt i strandsonen.

Og for de av dere som lure på fingeren, kan det meldes om at jeg er ytterst ytterst opptimistisk med hensyn til avreise. Men nå er det liksom Island som driver og lager plunder og heft. Men pappa har sendt kajakken oppover og jeg henter den på tirsdag, og pappa tar enten flyet igjennom asken, eller tog og buss og vi prøvepakker kajakken i den første uka i mai.

Bare gammel hud og blubbete fingre

Så var gipsen fjernet og unge Østlie kunne stå over en vask og skrape gammel hud av venstre hånden sin i ti minutter. Deilig å kjenne at huden vår faktisk setter pris på frisk luft og at den trenger det. For som nevnt, her var det masse død hud altså, og tre dager etterpå flasser jeg forsatt godt og det klør og svir litt her og der.

Men altså gipsen er borte og jeg har begynt opptreningen til turen.
Lite viste jeg at opptreningen skulle bestå av å bevege fingrene mine frem og tilbake. Prøve å lage knyttnever, prøve å rette ut lillefingeren eller prøve å bevege lillefingeren ut til siden.... Hadde liksom planlagt hard oppkjøring med over åtte timer kajakk i uka.... Venne kroppen til de mange titusenvis av padleåretak som står for døren. Men det går nok bra.

Samtidig snakker jeg med papsen som svever på en sky der han tusler gjennom Oslos utrygge gater etter at han hadde vært med på noe forskningsgreier og fått testet hvilepuls og mye annet. Mannen er i, om ikke livs beste, så i hvert fall sitt pensjonist bestes form. Hvilepuls på 46 og han hadde fått målt kraften i grepet sitt og det var på høyde med de barskeste av de barskeste i Birkebeinerløpet. Så det er klart, blir turen for lang for meg er det bare å kaste over ett tau så tauer papsen sin kjære sønn hele veien hjem, mens jeg surfer på nett og tar bilder.

På bildene ser dere bruddet før og etter operasjonen. Bruddet er inne i den røde ringen. Leddet dere ser inne i ringen er der fingeren begynner fra håndflata. Bildet er tatt nesten to døgn etter at den svenske trestubben nektet å delta som opptenningsved. De av dere som kan noe om kropp og slikt ser sikkert at førstehjelpen som ble utvist på stedet av Daniel og Anne er førsteklasses. Men ser dere på den lillefingeren og tenker på hvor mye ugang en så liten ting kan få istand? Utrolig altså. Prøv å ta ett padletak og kjenn etter hvor åra er når du passerer hofta de og begynner å ta åra opp av vannet. Ja riktig, akkurat på det punktet.

Vel, bilde nummer to viser samme finger, men nå ett halvt døgn etter operasjonen. De svarte strekene er pinnene som legene satte in når jeg lå på operasjonsbordet. De pinnene skal være i frem til siste uka i april. Da er det in og få dem fjernet. Så frem til da er det lite bevegelse jeg får i det innerste leddet. Men legene og ikke minst ergoterapauten var positive til at jeg skulle komme meg avgårde uka etter.

Ergoterapauten var venneligheten selv og vi avtalte at jeg skulle ringe henne etter at pinnene var fjernet og ta med åra opp på verkstedet hennes og få støpt en beskyttelse som jeg kan bruke når jeg padler, slik at belastningen kan bli fordelt på noen flere punkter enn akkurat der bruddet er. Så det blir jo morsomt, å se hva vi får til, og ikke minst blir det artig og traske rundt på sykehuset med en padleåre....

Så nå går jeg rundt med en plastbeskyttelse på venstrehånda som dekker lille og ringfingeren. Veldig behagelig, og jeg kan og skal ta den av titt og ofte. En annen ting jeg må få trent opp er håndleddet mitt, for det har vært inngipset i tre uker og var helt uten kraft når gipsen forsvant. Hånda bare datt sammen gitt. Men jeg har noen lette manualer og godt humør så jeg skal nok bli like sprek som pappa :-)

Litt begrenset påske

Hva gjør man i påsken når den gipsede armen din formaner deg til å la ski og staver være i garasje? Hva finner man på når samme arm forlanger at kajakken ikke skal på vannet? Og hva gjør man for å unngå å bli gal når man ser at alle venner og kjente sjonglerer mellom toppturer og kajakkturer? Jo man banner litt, hytter med neven mot de steder man føler for å hytte, før man blir inneforstått med at sånn blir påsken i år, så man får gjøre det beste ut av det.

Og hva var det beste i dag? Jo kjøre Anne på jobb og komme seg opp i sol fylte Finnvikdalen. I bilen lå allerede liggeunderlag og reinsdyrskinn klart, i sekken var det varmtvann, pulverkaffe, matpakke, bok, sudoku bok og litt materiell for turplanlegging.

Jeg var tidlig ut. Jeg var først. Og solen var oppe. Men den hadde ikke vært opp altfor lenge kjente jeg. Og jeg skjønte hvorfor ikke dalen var full av barnefamilier. Det var litt for kaldt til å kunne kalle det deilig, så jeg hentet ett ullteppe og svøpte det rundt meg der jeg hadde lagt meg på en snøfri flekk i lia. Anne og jeg hadde tre ganger tidligere i påsken nytt godt av andre sine snøborger. Virkelig fått stekt ansiktene våre i den herlige påskesola vi har hatt her oppe. Men i dag skulle den bare flekken testes ut.

Og det ble den. I sju timer lå eller satt jeg der. Dalen fyltes fra ti tiden opp av akende og leende barn. Men de overdøvde aldri mp3 spilleren eller radioen min. Lydene av lekende barn, ropende foreldre og litt overaktive storesøsken lå bare som ett herlig kontentum av vinterlyder på hell.

Og midt i denne idyllen satt jeg med ett ullteppe som ikke var nødvendig å bruke etter at solen jagde de siste restene av nattens kuldegrader bort. Og der åpnet jeg min GPS og bladde opp mine papirkart og la opp ruten fra Lindesnes til Arendal. Herlig å sitte sånn godt innkledd i ulltøy og legge inn waypoint for sommerens store eventyr og tenke på at når de kommer opp på GPS sitter jeg i t-skjorte på meg. Rundt meg skvalper bølgene, snekkene tøffer forbi og måkene flyr nysgjerrige over oss og lurer på hvor vi kom fra. Da, i den tiden jeg satt der å matet GPSen med punkter var påsken på sitt aller beste. Jeg må også få nevne at påsken var like bra når vi spiste Anne sitt veltilberedte lammelår på påskeaften. Men det var noe ekstra spesielt med å sitte i påsken, men hodet og tankene i sommeren på Sørlandskysten.

På bildet ser dere GPS og kart og en lettere handikappet fyr nyte påskens herlige solstråler. Satmap GPSen min er knall bra med Sjøsportkartene. Kan zoome langt ut for å få oversikten og langt inn for å få detaljene. Gleder meg til å bruke den i sommer.

Men altså, påsken blei bra den selv om den ikke inneholdt puls over 80.