Litt begrenset påske

Hva gjør man i påsken når den gipsede armen din formaner deg til å la ski og staver være i garasje? Hva finner man på når samme arm forlanger at kajakken ikke skal på vannet? Og hva gjør man for å unngå å bli gal når man ser at alle venner og kjente sjonglerer mellom toppturer og kajakkturer? Jo man banner litt, hytter med neven mot de steder man føler for å hytte, før man blir inneforstått med at sånn blir påsken i år, så man får gjøre det beste ut av det.

Og hva var det beste i dag? Jo kjøre Anne på jobb og komme seg opp i sol fylte Finnvikdalen. I bilen lå allerede liggeunderlag og reinsdyrskinn klart, i sekken var det varmtvann, pulverkaffe, matpakke, bok, sudoku bok og litt materiell for turplanlegging.

Jeg var tidlig ut. Jeg var først. Og solen var oppe. Men den hadde ikke vært opp altfor lenge kjente jeg. Og jeg skjønte hvorfor ikke dalen var full av barnefamilier. Det var litt for kaldt til å kunne kalle det deilig, så jeg hentet ett ullteppe og svøpte det rundt meg der jeg hadde lagt meg på en snøfri flekk i lia. Anne og jeg hadde tre ganger tidligere i påsken nytt godt av andre sine snøborger. Virkelig fått stekt ansiktene våre i den herlige påskesola vi har hatt her oppe. Men i dag skulle den bare flekken testes ut.

Og det ble den. I sju timer lå eller satt jeg der. Dalen fyltes fra ti tiden opp av akende og leende barn. Men de overdøvde aldri mp3 spilleren eller radioen min. Lydene av lekende barn, ropende foreldre og litt overaktive storesøsken lå bare som ett herlig kontentum av vinterlyder på hell.

Og midt i denne idyllen satt jeg med ett ullteppe som ikke var nødvendig å bruke etter at solen jagde de siste restene av nattens kuldegrader bort. Og der åpnet jeg min GPS og bladde opp mine papirkart og la opp ruten fra Lindesnes til Arendal. Herlig å sitte sånn godt innkledd i ulltøy og legge inn waypoint for sommerens store eventyr og tenke på at når de kommer opp på GPS sitter jeg i t-skjorte på meg. Rundt meg skvalper bølgene, snekkene tøffer forbi og måkene flyr nysgjerrige over oss og lurer på hvor vi kom fra. Da, i den tiden jeg satt der å matet GPSen med punkter var påsken på sitt aller beste. Jeg må også få nevne at påsken var like bra når vi spiste Anne sitt veltilberedte lammelår på påskeaften. Men det var noe ekstra spesielt med å sitte i påsken, men hodet og tankene i sommeren på Sørlandskysten.

På bildet ser dere GPS og kart og en lettere handikappet fyr nyte påskens herlige solstråler. Satmap GPSen min er knall bra med Sjøsportkartene. Kan zoome langt ut for å få oversikten og langt inn for å få detaljene. Gleder meg til å bruke den i sommer.

Men altså, påsken blei bra den selv om den ikke inneholdt puls over 80.