Og der kom gledens hvite pulver ned fra himmelen

Ja så merker vi oss natt til 6. februar som en gledens dag her nord. For i løpet av natten hadde det lavet ned og synet som møtte meg når jeg tittet ut av stuevinduet gledet mitt hjerte. Alt jeg så var hvitt. Endelig, endelig og atter endelige. Så vakkert og så mye morsommere turlivet blir.

Vel, nok hyllest til snøen i denne omgang, eller la meg først nevne for de av dere som ikke har skjønt det eller fått det med seg, så har snø vært fraværende her nord dette året. Det har vært vondt å se bilder fra mine barndomssteder dekt i ett snøteppe som sist ble sett der nede da jeg var barn. Ski-NM på Stokke ble en suksess og det var jo så mye vakker flott snø at det var like før jeg leverte inn oppsigelsen på jobb for å flytte sørover for å få med meg litt vinter.

Men som alle sier, den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. For meg så viste det seg at jeg ventet på natt til 6.februar.

Vi, Anne og jeg, hadde planlagt å dra ut å legge oss i telt natt til lørdag, men så har det seg sånn at vi er inne i en tung fordypning i TV-serien House. Tre sesonger har blitt fortært like raskt som en ferdig-pizza. Så når jeg kom hjem etter arbeid på fredag, ble det fort klart at House vant over tiltakslyst og pakking og ligging i telt. Vi så også intervjuet med Cecilie Skog på Senkveld (ett elendig intervju i ett elendig program) og lot oss inspirer av hennes tur over Antarktisk. Så vi endte opp i hjemmets lunerede denne kvelden, og kanskje var det like greit. For som sagt våknet vi opp til det vakreste landskapet vi hadde sett på lang, lang tid.

Vel, Anne kom seg opp etter hvert og vi spiste en relativt rask lørdagsfrokost til oss å være, pakket det vi skulle ha med og gjorde oss klare for å kjøre ut på Kvaløya for å gå inn til gammen i Jodalen. Og snøen forsatte å lave ned, og smilene våre ble bare bredere og bredere.

Vi endte opp med å gå fra Finnvikvannet. Dette på grunn av at det var her det virket best å parkere. Turen ville kanskje bli litt lengre enn nødvendig, men det burde vi da klare? Vi som er så spreke! Jo da vi selet på oss ski og pulk og kastet oss opp i den første motbakken. Og etter fire fiskebein skjønte vi hva vi hadde fremfor oss, flere kilometer med snø som skulle rekke oss til knærne. Vi løftet opp beina og de datt ned igjen og snøen var i knehøyde igjen. Dette kom til å bli tungt skjønte vi. Men jeg påsto att dette var en herlig måte å få lagt inn litt tung trening før vinterens kommende ski ekspedisjoner i innlandet i Troms. Dette argumentet ble vel ikke karakterisert som så veldig bra av reisefølget mitt, men vi labbet nå videre.

Turen gikk sørover, 90 grader av kursen til gammen. Men vi ville ikke gå over Sørtinden da dette ville medføre alt for mange høydemetere og unødvendig slit og frustrasjon. Men det skulle da bli riktig så tungt der vi gikk. For etter førti minutter sier Anne at vi kan vel sette opp teltet her. Noe vi fikk avklart dagen etter at bare var tull fra hennes side. Så vi forsatte, mens snøen forsatte å lave ned og vinden kom i sterkere og sterkere kast fra alle steder det fantes kald vind.

Etter to timer hadde vi kommet ”rundt” Sørtind, men da begynte virkelig blodpumpa å gå. Ikke fordi vi var så forbaska sliten, men fordi vi plutselig befant oss i ett område der det var fryktelig bratt. Og det er ikke mye jeg kan om skred og skredfare, men jeg vet at ”bratt” og ”masse snøfall” ikke er ord som skal forekomme i samme setning, for det lover ikke godt i forhold til mulige snøskred. Så mens vi gikk der og følte at verden forsvant under oss på den ene siden, mens det var Norges bratteste fjell vi hadde på andre siden. Og når snøen vi gikk i, nå til lårshøyde, begynte å sprekke på oversiden av oss, sa jeg til meg selv at ”nei jeg vil ikke ende opp med å være ett sånn eksempel som blir brukt på duster som har beveget seg i fjellsider de ikke burde beveget seg i når Fjellsportgruppa har skred kurs”. Så tilslutt lot vi det stå til og satte mer eller mindre utfor. Med pulkene våre hengende etter oss og bønnene farende oppover gikk det bra.

Så skulle vi begynne å ta noen høydemeter igjen. Og herregud så mye snø det var der da. Nå måtte vi gå i sikk sakk i en stigning som ikke var på mer enn noen høydemeter. Det var ikke mulig å gå rett frem, det var så forbanna mye snø. Men det var jo dette vi hadde ønsket oss i flere måneder, så vi måtte bare like det liksom. Og det var litt godt det også. Men når det flatet litt ut unnet vi oss en appelsin og en banan. Og gud det var godt.

Vel, jeg skal ikke skrive så mye mer om snømengder, styrkeprøver og tunge pulker. Bare fortelle at vi kom oss opp til turens høyeste punkt og skuet utover vakre Jodalen. Liker dette stedet veldig godt, det er liksom det nærmeste jeg kommer fjellvidde så nærme 9000-byen. Når jeg ser utover Jodalen er det som om jeg er milevis unna folk og fe. Fakta er at det er to kilometer til nærmeste vei, sju kilometer til nærmeste hus og stadig vekk fyker det fly over oss på vei ned til Tromsø lufthavn. Men altså, det anbefales å ta seg en tur dit.

Vel nede i Jodalen fulgte vi elveleiet enkelte steder, gikk igjennom snødekt bjørkeskog og undertegnede gikk fullstendig tom for energi. Man kan vel si at nok engang lærte jeg at det holder ikke å spise tre brødskiver klokken ti om morgenen og tro at det skal vare resten av dagen. Matpakke må være med uansett hva man måtte tro. Og jeg må huske å fylle vann på den vannflaska jeg tar med. Så tom er det lenge siden jeg har kjent meg. Vi måtte stoppe og dele den siste appelsinen knappe 800 meter fra gammen. Anne kommenterte litt sjokkert at da hun hadde spist en båt hadde jeg svelget en halv appelsin uten å tygge, skrelt en banan og slukt den også helt uten å tygge….

Anne gikk hele turen og tenkte på intervjuet med Cecilie Skog fra kvelden i forveien og lurte på hvordan ei dame på under 50 kilo klarte å dra med seg en pulk på over 100 kilo.

Men vi kom oss frem til gammen etter fem og en halv time med snø til knærne. Vi fikk fyrt opp og skiftet til tørre klær og når Anne dro frem en pose med smågodt var stemningen på oppadstigende kurs. Sjeldent har e-stoffer smakt så godt som da. Til middag ble det pasta med bacon og pesto. Snadder. Før vi forsatte å jobbe oss ned i smågodt posen og sjokoladeplaten vi hadde med.

Vi fyrte godt og temperaturen lå på rundt 20 grader inne i gammen mens det utenfor forsatte å lave ned. Kvelden gikk med til lesing av diverse. Anne med to kilos boken ”Panserhjerte” av Jo Nesbø. Panserhjerte er noe man får når man blir begravd i et snøskred og alt luft er presset ut av deg og du kun har den oksygenen som er i blodet igjen, no som gir deg fire minutt med pusting. Så man kan vel si at dagens hendelse i skråveggen på Sørtind ble enda eklere når hun forklarte det. Selv fordypte jeg meg i Klassekampen sin lørdagsutgave. Jeg har akkurat tegnet meg ett gratis treukers abonnement på Klassekampen og koste meg med dyptgående saker i lyset fra oljelamper og hodelykten.

Når vi krøp i posene var det over 23 grader i gammen og Anne måtte for første gang sove uten lue og varmeflaske. Selv lå jeg med åpen glidelås ganske lege før jeg snørte igjen.

Søndagen kom og jeg kom meg ut av posen og ut på ”kjøkkenet” og lagde noen lekre stormkjøkkenbrød på ovnen. Så frokosten bestod av ferskt brød med syltetøy eller Nutella. Lykke der inne i Jodalen.

Men vi måtte komme oss hjemover. Så vi pakket og begynte på den lange og tunge veien til bilen. Det hadde snødd godt i løpet av natten men vi fulgte i sporene våre, og det var godt å gå. Slakt oppover i vakre omgivelser. Vi så flere spor etter reinsdyr og til slutt så vi fire stykker stå inne i skogen. Vi skremte opp flere ryper og det var herlig å tenke på at vinteren var her igjen, og sikkert kom til å være her noen måneder til.


Men motbakkene kom de, og siden vi fulgte gårsdagens spor så var jo disse preget av at vi hadde kjørt nedover dagen før. Så det var bratt, langt og tungt å gå oppover. Men vi hadde noen flere appelsiner, vann og drikke og varmt vann og toddy på termosen, så vi kjempet oss oppover i denne vakre dalen på Kvaløya, Jodalen. Ja jeg nevner det igjen, ta dere en tur dit og se det selv.

Det høyeste punktet ble nådd nok engang og nedkjøringen kunne begynne. Ikke at vi raste nedover i dag heller, for snøen var jo så høy at vi stoppet med engang. Det eneste som fikk fart i nedoverbakkene var pulken min. Jeg prøvde ut mitt hjemmelagde reservepulkdrag på turen. Og da denne er lagd i løsetråder er det ingenting som stopper pulken i nedoverbakke. Så titt og ofte hadde jeg fått pulken i beina dagen før og det samme skjedde denne dagen også. Men etter å ha blitt puffet overende noen ganger lærte jeg meg noen triks.

Da det så ut som om det var flere kilometer med grynning i snøen igjen, åpenbarte det seg skispor. Andre hadde tatt på seg skiene og gått seg en søndagstur. Så plutselig hadde vi ”preppa” løyper å gå i. De siste kilometeren raste unna, og vi passerte gammen i Finnvika og traff flere skigåere. Sporene ble bare bedre og bedre og det gikk fortere og fortere helt til Østlie skulle kjøre med det nye pulkdraget sitt nedover i småskog…Det medførte noen ufrivillige stopp da pulken sto sperret av trær vi passerte. Men også her lærte man seg noen triks så man skulle komme frem.

Vel fremme ved veien fikk vi haik med noen som kom samtidig med oss. De kjørte oss opp til Finnvikvannet så vi kunne grave frem bilen og kjøre ned og laste den full med vårt kjære turutstyr.

Vel hjemme, var vi enige om at det hadde vært en tung, men herlig tur og at vi gledet oss til kommende turer i månedene som kommer.

Sjekk ut gammene på Kvaløya på http://www.kng.no/ Det er tre av dem. En i Finnvika, en ved Skulsfjordvannet og vår favoritt i Jodalen. Disse står åpne og det pleier å være godt med ved i dem.

Turen ligger inne som en GPX fil på http://www.satmap.com/ sine route share sider og kan lastes ned derfra hvis noen har en Satmap som GPS. Denne GPSen blir jeg altså bare enda mer fornøyd med. Nå også med dvale modus som gjør at jeg kan skru den av og fortsatt får posisjonen min i løpet av sekunder når jeg skrur den på igjen. Vakkert, praktisk og veldig batterisparende.