Tung trening i ribbefettets høytid

Da er vi langt inne i juleforbredelsene og undertegnede har hatt sitt sjette pinnekjøtt måltid så langt denne julesessongen. Og tro meg, det har vært seks vanvittig gode pinnekjøtt middager hvor jeg ikke har klart å spare på noe som helst. Må innrømme at det ene måltidet ble så kraftig at jeg måtte si nei til kakebordet som skulle runde av kvelden. Men alle disse middagene setter jo sine spor. Eller de gjør vel egentlig ikke det, men det kan kanskje føles sånn. Og med tanke på at det snart bare er fire måneder til vi skal sette årene våre i vannet i Sjølundfjæra i Tromsø, kan det være greit å trimme litt. Så jeg grep sjansen da min søster Ingun skulle ha en STEPtime på det lokale treningsstudioet på Revetal.

Og ikke bare er det min søster som har timen, for min andre søster, Marit pleier også å være med. Men denne gangen var hun opptatt annet sted. Det at mine to søstere er på treningsstudio er vel egentlig ikke så vanvittig imponerene. Det som derimot er imponerende og også tildels kraftig sjokkerende er at pappa har begynt å frekventere dette treningsstudioet. For de av våre lesere som har møtt min far og som kjenner han, må jo dette komme som ett sjokk. For vi har alle hørt pappa sine lett ironiske og vel så ofte sarkastiske uttalelser om det å «kaste bort tiden på ett treningsstudio». Denne mannen, som har løpt like mange kilometer i Ramnes sine skoger som det en afrikansk gnu løper på de afrikanske slettene i løpet av ett helt liv, denne mannen har altså gått til det skritt å betale en bedrift penger for å få lov til å trene der. Denne mannen, som nærmest har brekt seg hver gang han har kjørt forbi ett slikt treningsstudio, har frivillig betalt sine sårt inntjente pensjonspenger for å få lov til å trene inne med vekter og saltimer. Så folkens det er håp for fred i midtøsten også, når pappa frivilig spenner på seg sine løpesko og setter seg på en romaskin og gjør det uten at det står noen og truer han til å gjøre det. Det er håp, alt kan altså skje. Men det skal nevnes at pappa vil ha det nevnt at den forestående padleturen er hovedgrunnen til at han har gått til dette skrittet.

Da tipper jeg att alle har skjønt at det å se pappa på ett treningssenter er sjokkerende.

Så når pappa og Ingun skulle på senteret og ha en STEP time måtte jeg jo bli med. Og la meg si det først som sist. Pappa var en gaselle på step kassa.....i forhold til meg altså.

Pappa hadde fast plass bakerst og der ble jeg plassert også. Ingun informerte alle de spreke og godt kropskoordinerte kvinnene som fylte salen om at hun muligens kom til å måtte le litt denne treningstimen, da det skulle stå en urytmisk kjøttklomp på nitti kilo bakerst i salen som var hennes bror. Damene hadde forståels og dermed var vi igang. Å herregud som vi var i gang. Den første øvelsen som egentlig bare var å puste og å ta amene opp i en bue gikk forholdsvis greit, og jeg vil også si at de tre første gangene vi gikk opp på steppen var jeg med. Litt i utakt med pappa, men et hav av takter etter Ingun og resten av damene. Og slik skulle det forsette i en time og ti minutter. Ja du leste riktig en time og ti minutter. Jeg skjønner ikke åssen man kan kalle det en «STEPTIME». Det er langt over en time. Jeg mener en legetime varer i ti minutter, det samme kan en time hos tannlegen være hvis tanntrådbruken har vært god, en time på bilverkstedet er også nærmere tretti minutter enn seksti minutter. Hvis en time hos en psykolog bikker ett minutt over seksti minutter blir man fakturert for to og ikke minst så er vi alle opplært til at en skoletime varer i førtifem minutter. Så jeg gråt inni meg når jeg skjønte at i denne timen skulle jeg FÅ ti minutter ekstra med beinhard jobbing. Men jeg holdt tårene inni meg og omproduserte dem til svette. Å herregud som jeg svette og herregud som jeg stadig vekk kom lengre og lengre unna å være i takt med de andre.

Det var også lagt inn noen styrkebolker der «de store muskelmassene» skulle til pers. Etter en av disse, mener det var utfall, kjente jeg krampen ta meg i begge beina. Og når jeg tittet på klokken var det førti minutter igjen. Altså litt under en mattetime fra ungdomsskolen, og vi husker alle hvor forbaska lange de timene kunne være.

Men jeg kom meg igjennom. Og pappa også, med glans. Jeg mener bare se på denne videoen.



Herregud mannen er jo en balletdanser der han suser over steppen. Det skal nevnes at den snublingen dere ser i starten var den eneste pappa hadde i løpet av denne ekstra lange timen. Men se blikket, se konsentrasjonen og se rytmen. Det er vakkert. Men pappa har blitt sprekere siden han begynte, og pappa er vanligvis den eneste i salen med skjeggstubber og han er den eneste over 50. Jeg er stolt av fatteren og holder han det gående sånn ut til vi skal begynne å palde vil jeg få ett kjempe problem med å henge med.

Når det gjelder hvordan det gikk med meg kan jeg fortelle at jeg har vondt, og at jeg er gla for at jeg skal feire jul hos svigers i år og dermed slipper å gå rundt juletreet for jeg tror kroppen kommer til å fortelle meg med store bokstaver om noen dager at dette var vanvittig uvant.

Når det gjelder min søster, så er jeg vanvittig imponert over henne. Stål kontroll og utrolig dyktig. Litt irriterende var det at hun hele tiden ropte at vi skulle puste ut, men aldri at vi skulle puste inn....
1.