søndag 21. mars 2010

Forbannade svenske vedkubbe

Så der sto jeg da. I en vedbod, midt ute i ingenting i Sverige. Foran meg lå øksa jeg hadde brukt. Den sto skikkelig godt plassert akkurat der jeg hadde ment at den skulle treffe. Alt var egentlig helt rett men så var det noe som ikke stemte. Jeg hadde merket det et nanosekund etter at øksa traff den halvannet meter lange bjørkestokken, som lure jeg skulle dele på langs for å spare meg litt slit med å sage. I det øksa traff skjønte jeg det, men jeg kjente ingenting, men jeg skjønte at noe måtte være forferdelig galt. Jeg tok tak i votten og dro den av venstre hånden min og brukte noen sekunder på å skjønne hva som hadde skjedd der inne i votten mens jeg så skjødesløst hadde prøvd å hugge ved.......

Men denne historien starter lenge før jeg drar votten av hånda mi. Så ønsker du å få med deg alt forsetter du å lese, er du kun interessert i å finne ut av hva som kom ut av votten kan du scrolle deg ned til du nesten har kommet til slutten eller litt før, la oss si midten, for kjenner jeg meg selv rett har jeg mye tekst i fingrene som skal ned på papiret.

For, uke 11 hadde lenge vært Anne sitt store vinterprosjekt nummer to. Denne uka var vakter blitt byttet og nattvakter blitt jobbet inn så piken hadde fri fra søndagskveld til neste mandag. Og jeg hadde ordnet meg fri og sannelig hadde Daniel og Nina hivd seg med. Og planen var å gå fra Kilpis til Dividalen. En helt overkommelig distanse gjennom mye vill og flott natur. Noen litt lengre dagsetapper ville det bli men ikke noe som skulle skremme oss.

Opprinnelig var planen å gå til Treriksrøysa på mandagen, deretter til Gappo. Så til Pältsa i Sverige for å slippe Isdalen. Fra Pältsa til herlige Stor-Rosta hytta før vi kom oss til Dærta og derfra til siste natta i Dividalshytta. I denne planen var det ingen bufferdag, så med noens ønsker om en slik dag samt at noen ville innom Gappohytta endte første etappe opp som en vanvittig styrkeprøve. Og mangt ett stygt ord og stygge tanker ble nok sendt min vei der vi gikk mens mørket kom sigende og kulden kom krypende. Anne blei bikkjekald og vi smartingene hadde som vanlig spist og drukket alt for lite. Og når mørket kom og vi gikk på en scootervei gikk jeg i forveien uten hodelykt og overså stedet der skisporet mot hytta tok av fra scootersporet. Så om ikke Anne var forfrossen nok og utslitt nok førte min dummhet til at vi måtte gå tilbake noen hundre meter og når kroppene er tomme for energi blir ting tungt. Spesielt når temperaturen krøp ned til 24,9 grader. Det ble til og med påstått at det feilte meg noe, noe det kanskje også gjør, men jeg vet ikke helt hva dette er enda. Men vi fikk overtalt de som ville slå opp teltet til å gå frem til hytta. Belønningen vår for denne slitsomme marsjen var en himmel stappfull av nordlys. Vet ikke om de andre kastet blikk opp av og til men hele himmelen var tidvis grønn og lilla. Utrolig vakkert der vi slet oss oppover i mørket. Etter hvert så vi hodelykter der fremme og skjønte at vi nærmet oss. Jeg serverte Nina en liten kjeks 100 meter fra hytta og det var den beste matbiten vi noen gang har spist....

Det var godt å komme inn i en varm hytte. Godt varmet opp av ett eldre østrisk ektepar som var på tur. Vi fikk spist og varmet lemmer og tær og ble etter hvert i bedre humør før vi la oss.

Neste dag rant ikke så veldig tidlig siden den sene ankomsten dagen i forveien. Så vi spiste en god frokost, pakket og gjorde oss klare for å gå til Pältsastugan inne i Sverige. Denne 13 km turen går på vintermerket svensk løype og det betyr ett merke før hver femtiende meter..... Veldig praktisk og også veldig svenskt.

Så frem kom vi. Dog til en stappfull hytte, men den hyggelige svenske hytteverten tilbød oss å sove i nødrommet. En flott hytte m fire senger, en skitten stekepanne, en litt treg vedovn og to gassbluss så vi kunne ikke ønske oss noe mer egentlig. I hovedhytta var det eller 13 svensker og 7 tyskere. Halvparten av svenskene skulle få spysyka i løpet av kvelden så vi var veldig fornøyde med å få bo der vi bodde.

Men altså det var her det skjedde. I sånn cirka halv ti. Når jeg skulle opp og hogge litt ved slik at vi hadde noe småved å fyre opp med når vi våknet. Så jeg trasket opp til vedboden og etter å ha sagd en lang tømmerstokk i tre deler som jeg så kløyvde tenkte jeg å spare litt tid med å kløyve en vedstokk på langs før jeg sagde den for saga var så forbanna dårlig.

Kjære venner og andre lesere av denne bloggen, lov meg at dere aldri aldri prøver å kløyve en vedstokk på langs. Om dere absolutt må gjøre det, så lov meg at dere spør noen andre om de kan gjøre det for deg. For det kan skje det samme med deg som skjedde med meg.

For, som nevnt i starten, jeg sto der og kjente ingenting, men skjønte at noe var galt. Utenfor vedboden var det nærmere tyve minus enn ti, det var langt til folk og værutsiktene før uka videre var meget gode og jeg ville forsette til Dividalen. Men når jeg dro av votten skjønte jeg vel at det ikke kom til å bli noe av. For ut av votten kom verdens rareste venstre lillefinger. Se på din venstre lillefinger og ta bort den innerste delen, slik at det første leddet kommer helt inn til håndflata. Så kan du ta resten av fingeren og se for deg at den peker nitti grader mot håndflata di. Klarer du å se det for deg? Klarer du å forestille deg at det ikke gjør vondt? Det er sant det gjorde ikke vondt.

Jeg lot ved være ved, tok på meg votten og gikk ut i kulden og hilste på noen tyskere og gikk til vår lille spyfrie hytte og viste min finger til resten av reisefølget. Med to sykepleiere blant dem skjedde ting fort. Og endelig kom den to kilos tunge førstehjelspbaggen til Daniel til sin rett. Ut av den dro han de merkeligste ting som ble suplementert med ting fra Anne sitt rikholdige medisinskap. Selv kjente jeg forsatt ingenting bortsett fra at jeg måtte ta av meg to gensere fordi jeg svettet med ett noe hinnsides. Og når jeg reiste meg opp for å ta av meg den siste kjente jeg at jeg holdt på å besvime. Men som sagt jeg var i dyktige hender. Daniel jobber i akuttmottaket og viste hva man skulle gjøre og plutselig var fingeren min sånn cirka like lang som den hadde vært. Men Daniel var sikker på at den var brukket, noe jeg ikke fant noen grunn til å protestere på. Men når han så at det var seks ukers behandling på slike brudd brukte jeg fire nanosekund på å regne meg frem til slutten av april.......”Det kan jo ikke stemme, jeg skal jo ut å padle da jeg” prøvde jeg meg med. De andre trøstet meg med at de også syntes det var litt vel lenge for ett bitte lite brudd i en lillefinger, men det skulle vise seg at akuttgutten blant oss hadde rett.....

Vel etter at jeg hadde fått en herlig coctail av smertestillende var det ikke annet å gjøre enn å komme seg over til observasjonsposten der Anne jobber. Så jeg var i gode hender der jeg lå med en slags gips på fingrene mine og med søster Anne ved min side. Sov hele natten uten de store utfordringene og dagen ble startet med at hyttevakten ble varslet slik at vi fikk brukt nødtelefonen og høre om jeg fikk skyss til Kilpis. En tysk lege tok turen innom oss, han var ortopedisk lege og konstaterte brudd samtidig med at det over nødtelefonen ble meldt om at det ikke ble satt i gang noen scooterpatrulje for å hente meg da ett fingerbrudd ikke var alvorlig nok. Jeg kunne nå alltids være enig i det, så vi begynte å forberede oss på å gå tilbake. Jeg følte meg som en dritt, som tross alt hadde ødelagt resten av turen for de andre. Anne ville følge meg tilbake til Gappo og de andre ble også med. Så der gikk vi avgårde. 13 km fremfor oss. Det litt rare i situasjonen var at ett svensk militærhelikopter fløy over hytta tre ganger når vi begynte å gå..... Sånn i ettertid skulle jeg gjerne ha tatt det tilbake, men neida.




Og skituren gikk bra den. Ikke vondt og vi hadde en nydelig rast, så revespor, jervespor og harespor og sola varmet godt(dessverre mest i ryggen). Men frem kom vi. Så var planen å ligge der til dagen etter da jeg alene skulle ta meg ned til treriksgrensa og ringe tollstasjonen for å få noen til å hente meg. Men Hæren ville det annerledes. For det Daniel først annonserte å være fem skigåere viste seg å være 270 ungdommer på militærutmarsj fra Helligskogen til Rostadalen. Så Daniel heiv seg på skiene og tok kontakt med disse hvitkledde menneskene og fikk greie på at det var mobildekning litt lengre nede i dalen. Så da gikk det ikke lenge før det var ordnet scooterskyss for meg morgenen etter. Takk Daniel for at du fikset skyss. Anne, Nina og Daniel ble igjen på Gappo og har rapportert om flotte vinterdager der oppe og på Goldahytta. Så de fikk noen fine feriedager uansett da.

Klokken kvart på tolv hørte vi scooterne komme og tretti minutter senere satt jeg på en slik bensinrein nedover Signaldalen. Været var fantastisk og jeg forbannet en svensk bjørkepinne som lå igjen inne ved Pältsastugan og jeg håpet den brant ett vist sted.... Det var Rune og Victor fra Lyngen Røde Kors som hentet meg ut. Og jeg må si det var en meget effektiv operasjon jeg var blitt en del av. Klapp på skuldrene til dem for det og folkens, husk å kjøp lodd neste gang du får tilbudet. Vel skyssen gikk til legekontoret på Oteren. der sa legen at det var gjort meget bra førstehjelp på stedet og bare skrev ut en røntgen rekvisisjon og sa det var en buss som skulle gå mot byen i tretiden. Javel tenkte jeg og gikk i på butikken for å handle litt og for å finne ut mer om bussen. Der hørte jeg utsagnet "jeg tror det går en buss halv fire, i hvert fall kvart over tre" og da mistet jeg troen på at det skulle komme noen buss. Så gode kolleger ble kontaktet og de tok med seg pulk og ski i en bil som skulle på kontroll på Kilpis slik at jeg kunne haike til byen. En annen kollega, Leif Christian, tilbød seg sågar å komme og hente meg på Vollan, men akkurat når jeg skulle takke ja til det tilbudet kom det en buss og den skulle til Tromsø. Så der satt jeg på en buss mot Tromsø som viste seg at den skulle helt til UNN.

På UNN ble det røntgen før jeg endte opp i akutten og ble tatt i mot av Lotte som hadde snakket med Daniel dagen i forveien. Så ble jeg tatt hånd om av Mathias som kjente både Anne og Daniel, før doktor Valen tok over showet og viste meg bilder av bruddet. Jeg fikk mast meg til en operasjon dagen etter og fikk dra hjem.

Skal ikke skrive så mye mer om hva som skjedde på fredagen, men jeg møtte opp på ortopediskavdeling klokken halv ni og skjønte at en operasjon var litt mer enn jeg hadde forestilt meg. Jeg måtte dusje og ta på meg sykehustruse og skjorte og legge meg i en sykehusseng. Og der blei jeg liggende til klokka fire før jeg ble ført til operasjonsrommet. Full narkose og borte noen timer og litt uttafor når jeg kom til meg selv i sjutiden. Så der ble jeg liggende over natten og det eneste jeg husker er at jeg ba om noen piller i tre tiden på natten. Lørdagen gikk like tregt og jeg ble ikke skrevet ut før klokken tre med en resept på Voltaren og Pinex Forte. På armen hadde jeg gips til halveis opp på underarmen samt rundt lille og ringfinger. Når det gjelder det norske helsevesen må jeg si meg meget fornøyd. Klapp på skuldrene til sykesøstre, portører, leger og rengjøringspersonalet. Fantastisk opphold :-)



Når det gjelder videre prosesser så skal jeg gå med gips i tre uker før jeg får på meg en type avstivningshanske. Så, tre uker etter det, 30 april skal jeg ta ut de to pinnene som har blitt operert inn i fingeren min. Så dere kan jo regne litt på det selv. Med avreisedag 2.mai er ”blifrisk” perioden litt kort. Så pappa og jeg har snakket om noen kanskje utsette avreisen med en uke..... Vel vel, folkens. Hva har man lært av dette? Man kan i hvertfall si at det jeg har lært hadde jeg klart meg helt fint uten. Jeg viste fra før at det ikke lønner seg å kløyve trestokker på langs og jeg viste at livet består av hendelser man ikke kan styre, men denne her kunne jeg ha styrt unna hvis jeg hadde brukt det lille som er i huet mitt :-) Men tur blir det, åkkesom.






Her er en liten videosnutt(høy Lars Monsen faktor, sorry)

video

2 kommentarer:

  1. Phew...bra at fingern heng fast enda da! Æ vart litt beikymra. Trasi at dåkker må utsette turn, men alternative e værre. M litt flaks no går restn smertefritt å greit. :)

    SvarSlett
  2. ... det er moro ... Det var som tatt fra Monsen i Finnmarksløpet når hundespannet fikk full sperre mot videre slit: det er moro! med den helt særegne Monsen-aksanten innarbeidet etter triple kryssinger av elver med halvfrosset vann. Takk for en dramatisk fortelling somersttter all påskekrim. Og god bedring! Og lykke til med forberedelsene til T-T-turen!

    SvarSlett