mandag 1. mars 2010

Og hvorfor ha skjegg vinterstid?

Undertittel: Bjørndalen ta deg en bolle

Så har man vært på tur igjen. Min venn i indre Troms og Bardu kommune sin sterke mann, Stian Holm Strømseth inviterte til isfisketur på ett vann langt langt unna allfartsvei. Eller, det hadde han gjort i desember, men da satte svineinfulensavaksine (Stian sin, jeg tok ikke) og skikkelig seint høstvær med regn i desember, en effektiv stopper for det prosjektet. Så den siste helga i februar skulle vi altså prøve igjen.

Dog hadde nok kommunikasjonen vært så som så, da Stian trodde vi skulle ha en ”Blåkopi” av den planlagte turen i desember med avreise torsdagkveld. Da jeg ikke hadde kopiert helga like blått, ringte Stian på torsdagskvelden og lurte litt på hvor jeg ble av. Men jeg måtte jobbe på fredagen så jeg kom meg ikke ifra. Men Stian dro opp fredag formiddag og satte oppe ”Villa Holmslett” som en fremskutt base langt inne på Altevann.

Jeg var ikke oppe på Altevann før i halv åtte tiden på fredag kveld og når jeg kom ditt blei jeg møtt av en godt påkledd Snøscooterfører som var litt lei av å vente i den kaldeste vinden dette året. Så jeg kastet meg rundt og alle tingene i pulken, glemte å betale parkeringen og kledde på meg noen lånte fotposer fra OL på Lillehammer og satte meg på scooteren og opplevde mine kaldeste tretti minutter på denne siden av nyttår. Vi feis av gårde over Altevann i en durabelig fart. Ut av hjelmen så jeg ingenting og knærne holdt etter få minutter en temperatur farlig nær en lollipop fra Diplom-is. Så nærmet vi oss basecamp og klarte å kjøre oss meget godt fast med scooteren. Så da måtte vi grave og lollipoppen i knærna mine smeltet fort og jeg kunne atter bevege meg som en ballerina der jeg spadde hardpakket snø vekk fra scooterens underside. Stian spadde han også (kanskje mer enn meg) men han var også flink til å kaste besvergelser mot scooteren….
Vel inne i villaen disket vi opp italiensk mat rik på smak, fett og enda mer smak. Så var vi vel klare for natta og vi sovnet inn i hver vår ende av det svære teltet. Natten forløp uten store problemer og morgenen ble ønsket velkommen av den velkjente ”soveposeblæren”. Du bare vet at du må ut å pisse, men det er så kaldt utenfor soveposen at du klarer å holde deg enda litt til… Men tilslutt er det bare å bite i det sure man måtte ha for hånden og komme seg ut av posen, åpne døren til kuldegradene og den bitende vinden og lokke frem det man måtte ha av tisseutstyr i minus 13 grader….
Så var det frokost og det var da det skjedde. Det var ett eller annet med Stian, han stoppet å tygge i ett tygg. Satte seg litt rettere opp og svelget noen munnfuller med rundstykker med en noget anspent mine i både ansikt og kroppe. Hvorpå han sier at han blei litt rar i magen og at han nok burde ta seg en tur ut. Og mannen kledde på seg og gikk ut, gravde seg en levegg og satte seg til for å gjøre litt trykkeri arbeid. Trengtes ikke mye trykke der i gården nei. Etter en stund hører jeg litt svakt utenfor teltduken der det blåser godt og er tretten kuldegrader (jeg koser meg inne i teltet i pluss 14) at han måtte se seg om etter en utedass. Ja vel sa jeg og ønsket han god tur. Etter over en time så syntes jeg at jeg kanskje burde se hvordan det gikk med han, så jeg snøret min sekk og spente mine ski og fulgte scootersporene til nærmeste hytte. Og der hadde han sittet i en time mens det som var av flytende stoff i kroppen hans forsvant sakte ute. Mannen gikk og la seg i villaen, mens jeg og Leina tok oss en skitur litt på Altevann og litt oppover i Lia. På vei ned satte jeg noen flotte Telemarkssvinger :-)

Vel nede ved teltet surret primusene godt og Stian var i livet, men det ble klart at noen forflytning til nærmeste fiskevann ikke kom på tale. Så vi ble liggende der vi lå. Leste, pratet, jeg spiste noen rundstykker og store deler av en sjokolade, mens Stian kun klarte å få i seg en halvliter med ungdommelig energidrikke (BURN).

Vår hovedteori om hva som forårsaket dette akutte tilfellet av dårlig mage er tennvæske på fingre, fingre som tar på rundstykker og legger fra seg tennveske på rundstykket, som senere blir ført inn i munnen for å starte på sin vandring i fordøyelsesprossessen og som der klarer å få kroppen noget i uballanse.

Men jeg koste meg jeg, med en bok jeg har slitt med å komme i gang med. Så jeg leste til sene kvelden mens Stian sakte men sikkert ble bedre.

Den natten ble det målt nesten 14 minus inne i teltet. Det
gikk for så vidt greit bortsett fra på nesetippen. Den var faktisk noen kuldegrader etter hvert. Jeg frøys kun på den ene plassen på kroppen, men der frøys jeg skikkelig også. Leina koste seg hele natten der hun fungerte som varmelement for føttene til Stian. Men morgenen kom med samme blæreproblematikk og med samme utgang.

Frokost ble fortært og jeg bestemte meg for å gå tilbake over altevann på ski. Stian følte seg litt kvikkere og ville prøve seg oppover lia for å nærme seg noen fiskevann og prøve isborr og fiskelykke. Men etter at teltet var tatt ned måtte han sette seg på scooteren og innse at det er ikke topp opplading før en topptur å kun ha drukket en hipp og kul drikk klat BURN dagen før og tro at man skal fise oppover fjellsidene. Så jeg spente mine ski og gikk hjemover, mens Stian dro til utedassen for å rydde og ordne etter seg før han startet bensinreinen og kjørte samme vei.

På vannet var det godt under 16 minus. Men det var flott vær og med Leina i bånd foran og en tung pulk bak valset vi mot endestasjonen. Leina er en flott Malamutt, koselig, søt og med utrolig artige ører. Men noen utpreget trekkhund, med vanvittig motor som bare hiver seg i selen og skal være først fremme er hun ikke. Men linen var stram og det oppveide for vekten som dyttet bakover i form av pulken.

Etter hvert som vi skred fremover ble ansiktet hvitere og hvitere. Eller, ikke ansiktet, men alt rundt ansiktet. Og her kom skjegget til sin rett. For det bygde seg opp vanvittig mengder meg rim i skjegg, på øyevipper og i håret. Det blei skikkelig rått til slutt og jeg gikk en stund og så mer på den tre centimeter lang istappen som hang i skjegget rett nedenfor nesa enn på de majestetiske omgivelsene som var rundt meg.

Så til dere som lurer på om det ikke er på tide at jeg klipper skjegg og hår har jeg bare en ting å si: så lenge det er kuldegrader så blir skjegget og håret. Mulig det bare er meg, men det er noe morsomt/ekkelt/barskt med så mye rim i ansiktet. Og i forhold til vår skiskytter konge Bjørndalen, stivner mitt snørr i barten :-)

Ønsker du å se hvordan ansiktet oppfører seg i bevegelse er det bare å trykke på play på denne videoen :-) Legg også merke til hvor mye alle som snakker om kuldegrader automatisk høres ut som Lars Monsen...pussig...

video
Denne søndagen logget jeg 19 kilometer på Altevann i periodevis like mange kuldegrader. Og jeg likte hvert sekund. Er så deilig å bli sliten altså. Til og med gnagesårene som meldte sin ankomst etter sju kilometer ble ønsket velkommen.
Vel, sjekk spotfinder linken på siden for å se hvor vi gikk (turen blir liggende der i en uke).

1 kommentar:

  1. Nesten så jeg savner mitt eget skjegg når jeg ser dette .-9

    SvarSlett