tirsdag 30. mars 2010

Siste treff før avreise

Siden tollvesenet spanderte på meg kurs og tur til Oslo denne uka, ble det en liten herlig helg hjemme hos mamma og pappa. Egentlig skulle vi ha vært på hytta og gått på ski, gravd snøhule, lagd akebakke og storkoset oss der med mine søstre og mine onkelunger. Men som de mest trofaste leserne våre vet, har en svensk trekubbe satt en effektiv stopper for den slags aktiviteter.
Men ingenting er så herlig som å være hjemme i barndomshjemmet heller da. Og når det kan kombineres med litt innkjøp og litt planlegging av de forestående månendene ligger alt til rette for en flott helg.

På fredag oppsøkte pappa og jeg det mannelige IKEA. Eller la meg forklare, vi var på ett sted hvor vi skjønner hva som skjer med damer når de er på IKEA. Du vet når de får det flakkende "alt er så billig at jeg bare må kjøpe alt jeg passerer" blikket. Det er ikke ofte vi menn får dette blikket, men jeg har hatt det noen ganger. Og slik var det når vi var innom Brynje Trikotasjefabrikk og gikk rundt der og fikk se på og kjenne på alle produktene de hadde. Også så veldig mye kult de hadde da. Jeg har siden 1998 vært stor fan av Brynje produktene, da jeg kjøpte min første netting t-skjorte. Så har jeg utvidet til noen herlige dobbelt laget Artic produkter som jeg nå snart har slitt ut. Og på lageret i Larvik var det masse nye produkter. Produkter jeg knapt har sett andre steder. De selger skalljakker, med netting her og der, de selger flere luer, votter, sokker, fleece gensere og masse masse mer. Vi klarte å begrense oss og endte opp med hvert vårt artic-sett, en antartic jakke, en vindlue samt at vi fikk med en vanlig lue og noen innervotter. Flott utstyr, solgt til oss av ei hyggelig dame :-)

Resten av helga gikk med til sosialt samvær, gåturer, leking samt litt fotografering av ymse slag. Pappa og jeg fikk planlagt litt, sett på pakklister og sett på litt kart igjen. Kjenner at jeg vel egentlig bare er kjempeklar for å sette det første åretaket i vannet i starten av mai.

Vi har tatt en avgjørelse på at vi skal utsette avreisen med en uke. Grunnen er jo selvfølgelig den teite svenske tømmerstokken sin kvesting av lillefingeren min. Folk ler jo når de ser den gipsede hånda min når jeg forteller at det kun er lillefingeren som er brukket. Og jeg forstår dem godt. For det ser jo ut som at hele armen er brukket. Men altså lillefingeren er den lille tua som har, om ikke klart å velte prosjektet så har den utsatt det litt. Og jeg prøvde meg med ett padleåretak på søndag og kjente at det leddet som er brukket er vel det leddet i hele hånda som kommer til å merke størst påkjenning under hele turen. Åra legger seg på en måte opp i det punktet hver gang jeg skal avslutte ett padletak..... Men altså, med min tunge medisinske bakgrunn har jeg konkludert med att en uke med full rekonvalisens burde holde før 2200 kilometer blir padlet. Hverken pappa eller jeg kommer til å ha padlet ett eneste padletak før avreise inneværende år. Men pappa har forsatt sitt treningsproigram på studioet på Revetal og jeg er jo bare sta og uthooldende av natur så dette kommer til å gå meget bra.

Ellers så kan jeg fortelle at dette innlegget er skrevet og publisert på min ny innkjøpte ACUS Eee PC. Du vet en sånn mini-pc. Knøtteliten og kjempe praktisk å ha med på turen. Passer meg også perfekt, nå som jeg bare bruker høyrehånden å skrive med. Så en film på den når jeg satt på toget på søndag også og det funket meget bra. Så nå skal jeg få kjøpt meg sånt trådløst bredbånd. Men det er jo ikke så enkelt å få det til uten å måtte binde meg for ett år. Så hvis noen har ett sånt modem hjemme så vær så snill og lån meg det :-)

Pappa har bestilt frakt av kajakken opp hit etter påske så nå nærmer det seg altså. Men avreise vil bli 8.mai.

søndag 21. mars 2010

Forbannade svenske vedkubbe

Så der sto jeg da. I en vedbod, midt ute i ingenting i Sverige. Foran meg lå øksa jeg hadde brukt. Den sto skikkelig godt plassert akkurat der jeg hadde ment at den skulle treffe. Alt var egentlig helt rett men så var det noe som ikke stemte. Jeg hadde merket det et nanosekund etter at øksa traff den halvannet meter lange bjørkestokken, som lure jeg skulle dele på langs for å spare meg litt slit med å sage. I det øksa traff skjønte jeg det, men jeg kjente ingenting, men jeg skjønte at noe måtte være forferdelig galt. Jeg tok tak i votten og dro den av venstre hånden min og brukte noen sekunder på å skjønne hva som hadde skjedd der inne i votten mens jeg så skjødesløst hadde prøvd å hugge ved.......

Men denne historien starter lenge før jeg drar votten av hånda mi. Så ønsker du å få med deg alt forsetter du å lese, er du kun interessert i å finne ut av hva som kom ut av votten kan du scrolle deg ned til du nesten har kommet til slutten eller litt før, la oss si midten, for kjenner jeg meg selv rett har jeg mye tekst i fingrene som skal ned på papiret.

For, uke 11 hadde lenge vært Anne sitt store vinterprosjekt nummer to. Denne uka var vakter blitt byttet og nattvakter blitt jobbet inn så piken hadde fri fra søndagskveld til neste mandag. Og jeg hadde ordnet meg fri og sannelig hadde Daniel og Nina hivd seg med. Og planen var å gå fra Kilpis til Dividalen. En helt overkommelig distanse gjennom mye vill og flott natur. Noen litt lengre dagsetapper ville det bli men ikke noe som skulle skremme oss.

Opprinnelig var planen å gå til Treriksrøysa på mandagen, deretter til Gappo. Så til Pältsa i Sverige for å slippe Isdalen. Fra Pältsa til herlige Stor-Rosta hytta før vi kom oss til Dærta og derfra til siste natta i Dividalshytta. I denne planen var det ingen bufferdag, så med noens ønsker om en slik dag samt at noen ville innom Gappohytta endte første etappe opp som en vanvittig styrkeprøve. Og mangt ett stygt ord og stygge tanker ble nok sendt min vei der vi gikk mens mørket kom sigende og kulden kom krypende. Anne blei bikkjekald og vi smartingene hadde som vanlig spist og drukket alt for lite. Og når mørket kom og vi gikk på en scootervei gikk jeg i forveien uten hodelykt og overså stedet der skisporet mot hytta tok av fra scootersporet. Så om ikke Anne var forfrossen nok og utslitt nok førte min dummhet til at vi måtte gå tilbake noen hundre meter og når kroppene er tomme for energi blir ting tungt. Spesielt når temperaturen krøp ned til 24,9 grader. Det ble til og med påstått at det feilte meg noe, noe det kanskje også gjør, men jeg vet ikke helt hva dette er enda. Men vi fikk overtalt de som ville slå opp teltet til å gå frem til hytta. Belønningen vår for denne slitsomme marsjen var en himmel stappfull av nordlys. Vet ikke om de andre kastet blikk opp av og til men hele himmelen var tidvis grønn og lilla. Utrolig vakkert der vi slet oss oppover i mørket. Etter hvert så vi hodelykter der fremme og skjønte at vi nærmet oss. Jeg serverte Nina en liten kjeks 100 meter fra hytta og det var den beste matbiten vi noen gang har spist....

Det var godt å komme inn i en varm hytte. Godt varmet opp av ett eldre østrisk ektepar som var på tur. Vi fikk spist og varmet lemmer og tær og ble etter hvert i bedre humør før vi la oss.

Neste dag rant ikke så veldig tidlig siden den sene ankomsten dagen i forveien. Så vi spiste en god frokost, pakket og gjorde oss klare for å gå til Pältsastugan inne i Sverige. Denne 13 km turen går på vintermerket svensk løype og det betyr ett merke før hver femtiende meter..... Veldig praktisk og også veldig svenskt.

Så frem kom vi. Dog til en stappfull hytte, men den hyggelige svenske hytteverten tilbød oss å sove i nødrommet. En flott hytte m fire senger, en skitten stekepanne, en litt treg vedovn og to gassbluss så vi kunne ikke ønske oss noe mer egentlig. I hovedhytta var det eller 13 svensker og 7 tyskere. Halvparten av svenskene skulle få spysyka i løpet av kvelden så vi var veldig fornøyde med å få bo der vi bodde.

Men altså det var her det skjedde. I sånn cirka halv ti. Når jeg skulle opp og hogge litt ved slik at vi hadde noe småved å fyre opp med når vi våknet. Så jeg trasket opp til vedboden og etter å ha sagd en lang tømmerstokk i tre deler som jeg så kløyvde tenkte jeg å spare litt tid med å kløyve en vedstokk på langs før jeg sagde den for saga var så forbanna dårlig.

Kjære venner og andre lesere av denne bloggen, lov meg at dere aldri aldri prøver å kløyve en vedstokk på langs. Om dere absolutt må gjøre det, så lov meg at dere spør noen andre om de kan gjøre det for deg. For det kan skje det samme med deg som skjedde med meg.

For, som nevnt i starten, jeg sto der og kjente ingenting, men skjønte at noe var galt. Utenfor vedboden var det nærmere tyve minus enn ti, det var langt til folk og værutsiktene før uka videre var meget gode og jeg ville forsette til Dividalen. Men når jeg dro av votten skjønte jeg vel at det ikke kom til å bli noe av. For ut av votten kom verdens rareste venstre lillefinger. Se på din venstre lillefinger og ta bort den innerste delen, slik at det første leddet kommer helt inn til håndflata. Så kan du ta resten av fingeren og se for deg at den peker nitti grader mot håndflata di. Klarer du å se det for deg? Klarer du å forestille deg at det ikke gjør vondt? Det er sant det gjorde ikke vondt.

Jeg lot ved være ved, tok på meg votten og gikk ut i kulden og hilste på noen tyskere og gikk til vår lille spyfrie hytte og viste min finger til resten av reisefølget. Med to sykepleiere blant dem skjedde ting fort. Og endelig kom den to kilos tunge førstehjelspbaggen til Daniel til sin rett. Ut av den dro han de merkeligste ting som ble suplementert med ting fra Anne sitt rikholdige medisinskap. Selv kjente jeg forsatt ingenting bortsett fra at jeg måtte ta av meg to gensere fordi jeg svettet med ett noe hinnsides. Og når jeg reiste meg opp for å ta av meg den siste kjente jeg at jeg holdt på å besvime. Men som sagt jeg var i dyktige hender. Daniel jobber i akuttmottaket og viste hva man skulle gjøre og plutselig var fingeren min sånn cirka like lang som den hadde vært. Men Daniel var sikker på at den var brukket, noe jeg ikke fant noen grunn til å protestere på. Men når han så at det var seks ukers behandling på slike brudd brukte jeg fire nanosekund på å regne meg frem til slutten av april.......”Det kan jo ikke stemme, jeg skal jo ut å padle da jeg” prøvde jeg meg med. De andre trøstet meg med at de også syntes det var litt vel lenge for ett bitte lite brudd i en lillefinger, men det skulle vise seg at akuttgutten blant oss hadde rett.....

Vel etter at jeg hadde fått en herlig coctail av smertestillende var det ikke annet å gjøre enn å komme seg over til observasjonsposten der Anne jobber. Så jeg var i gode hender der jeg lå med en slags gips på fingrene mine og med søster Anne ved min side. Sov hele natten uten de store utfordringene og dagen ble startet med at hyttevakten ble varslet slik at vi fikk brukt nødtelefonen og høre om jeg fikk skyss til Kilpis. En tysk lege tok turen innom oss, han var ortopedisk lege og konstaterte brudd samtidig med at det over nødtelefonen ble meldt om at det ikke ble satt i gang noen scooterpatrulje for å hente meg da ett fingerbrudd ikke var alvorlig nok. Jeg kunne nå alltids være enig i det, så vi begynte å forberede oss på å gå tilbake. Jeg følte meg som en dritt, som tross alt hadde ødelagt resten av turen for de andre. Anne ville følge meg tilbake til Gappo og de andre ble også med. Så der gikk vi avgårde. 13 km fremfor oss. Det litt rare i situasjonen var at ett svensk militærhelikopter fløy over hytta tre ganger når vi begynte å gå..... Sånn i ettertid skulle jeg gjerne ha tatt det tilbake, men neida.




Og skituren gikk bra den. Ikke vondt og vi hadde en nydelig rast, så revespor, jervespor og harespor og sola varmet godt(dessverre mest i ryggen). Men frem kom vi. Så var planen å ligge der til dagen etter da jeg alene skulle ta meg ned til treriksgrensa og ringe tollstasjonen for å få noen til å hente meg. Men Hæren ville det annerledes. For det Daniel først annonserte å være fem skigåere viste seg å være 270 ungdommer på militærutmarsj fra Helligskogen til Rostadalen. Så Daniel heiv seg på skiene og tok kontakt med disse hvitkledde menneskene og fikk greie på at det var mobildekning litt lengre nede i dalen. Så da gikk det ikke lenge før det var ordnet scooterskyss for meg morgenen etter. Takk Daniel for at du fikset skyss. Anne, Nina og Daniel ble igjen på Gappo og har rapportert om flotte vinterdager der oppe og på Goldahytta. Så de fikk noen fine feriedager uansett da.

Klokken kvart på tolv hørte vi scooterne komme og tretti minutter senere satt jeg på en slik bensinrein nedover Signaldalen. Været var fantastisk og jeg forbannet en svensk bjørkepinne som lå igjen inne ved Pältsastugan og jeg håpet den brant ett vist sted.... Det var Rune og Victor fra Lyngen Røde Kors som hentet meg ut. Og jeg må si det var en meget effektiv operasjon jeg var blitt en del av. Klapp på skuldrene til dem for det og folkens, husk å kjøp lodd neste gang du får tilbudet. Vel skyssen gikk til legekontoret på Oteren. der sa legen at det var gjort meget bra førstehjelp på stedet og bare skrev ut en røntgen rekvisisjon og sa det var en buss som skulle gå mot byen i tretiden. Javel tenkte jeg og gikk i på butikken for å handle litt og for å finne ut mer om bussen. Der hørte jeg utsagnet "jeg tror det går en buss halv fire, i hvert fall kvart over tre" og da mistet jeg troen på at det skulle komme noen buss. Så gode kolleger ble kontaktet og de tok med seg pulk og ski i en bil som skulle på kontroll på Kilpis slik at jeg kunne haike til byen. En annen kollega, Leif Christian, tilbød seg sågar å komme og hente meg på Vollan, men akkurat når jeg skulle takke ja til det tilbudet kom det en buss og den skulle til Tromsø. Så der satt jeg på en buss mot Tromsø som viste seg at den skulle helt til UNN.

På UNN ble det røntgen før jeg endte opp i akutten og ble tatt i mot av Lotte som hadde snakket med Daniel dagen i forveien. Så ble jeg tatt hånd om av Mathias som kjente både Anne og Daniel, før doktor Valen tok over showet og viste meg bilder av bruddet. Jeg fikk mast meg til en operasjon dagen etter og fikk dra hjem.

Skal ikke skrive så mye mer om hva som skjedde på fredagen, men jeg møtte opp på ortopediskavdeling klokken halv ni og skjønte at en operasjon var litt mer enn jeg hadde forestilt meg. Jeg måtte dusje og ta på meg sykehustruse og skjorte og legge meg i en sykehusseng. Og der blei jeg liggende til klokka fire før jeg ble ført til operasjonsrommet. Full narkose og borte noen timer og litt uttafor når jeg kom til meg selv i sjutiden. Så der ble jeg liggende over natten og det eneste jeg husker er at jeg ba om noen piller i tre tiden på natten. Lørdagen gikk like tregt og jeg ble ikke skrevet ut før klokken tre med en resept på Voltaren og Pinex Forte. På armen hadde jeg gips til halveis opp på underarmen samt rundt lille og ringfinger. Når det gjelder det norske helsevesen må jeg si meg meget fornøyd. Klapp på skuldrene til sykesøstre, portører, leger og rengjøringspersonalet. Fantastisk opphold :-)



Når det gjelder videre prosesser så skal jeg gå med gips i tre uker før jeg får på meg en type avstivningshanske. Så, tre uker etter det, 30 april skal jeg ta ut de to pinnene som har blitt operert inn i fingeren min. Så dere kan jo regne litt på det selv. Med avreisedag 2.mai er ”blifrisk” perioden litt kort. Så pappa og jeg har snakket om noen kanskje utsette avreisen med en uke..... Vel vel, folkens. Hva har man lært av dette? Man kan i hvertfall si at det jeg har lært hadde jeg klart meg helt fint uten. Jeg viste fra før at det ikke lønner seg å kløyve trestokker på langs og jeg viste at livet består av hendelser man ikke kan styre, men denne her kunne jeg ha styrt unna hvis jeg hadde brukt det lille som er i huet mitt :-) Men tur blir det, åkkesom.






Her er en liten videosnutt(høy Lars Monsen faktor, sorry)

video

mandag 1. mars 2010

Og hvorfor ha skjegg vinterstid?

Undertittel: Bjørndalen ta deg en bolle

Så har man vært på tur igjen. Min venn i indre Troms og Bardu kommune sin sterke mann, Stian Holm Strømseth inviterte til isfisketur på ett vann langt langt unna allfartsvei. Eller, det hadde han gjort i desember, men da satte svineinfulensavaksine (Stian sin, jeg tok ikke) og skikkelig seint høstvær med regn i desember, en effektiv stopper for det prosjektet. Så den siste helga i februar skulle vi altså prøve igjen.

Dog hadde nok kommunikasjonen vært så som så, da Stian trodde vi skulle ha en ”Blåkopi” av den planlagte turen i desember med avreise torsdagkveld. Da jeg ikke hadde kopiert helga like blått, ringte Stian på torsdagskvelden og lurte litt på hvor jeg ble av. Men jeg måtte jobbe på fredagen så jeg kom meg ikke ifra. Men Stian dro opp fredag formiddag og satte oppe ”Villa Holmslett” som en fremskutt base langt inne på Altevann.

Jeg var ikke oppe på Altevann før i halv åtte tiden på fredag kveld og når jeg kom ditt blei jeg møtt av en godt påkledd Snøscooterfører som var litt lei av å vente i den kaldeste vinden dette året. Så jeg kastet meg rundt og alle tingene i pulken, glemte å betale parkeringen og kledde på meg noen lånte fotposer fra OL på Lillehammer og satte meg på scooteren og opplevde mine kaldeste tretti minutter på denne siden av nyttår. Vi feis av gårde over Altevann i en durabelig fart. Ut av hjelmen så jeg ingenting og knærne holdt etter få minutter en temperatur farlig nær en lollipop fra Diplom-is. Så nærmet vi oss basecamp og klarte å kjøre oss meget godt fast med scooteren. Så da måtte vi grave og lollipoppen i knærna mine smeltet fort og jeg kunne atter bevege meg som en ballerina der jeg spadde hardpakket snø vekk fra scooterens underside. Stian spadde han også (kanskje mer enn meg) men han var også flink til å kaste besvergelser mot scooteren….
Vel inne i villaen disket vi opp italiensk mat rik på smak, fett og enda mer smak. Så var vi vel klare for natta og vi sovnet inn i hver vår ende av det svære teltet. Natten forløp uten store problemer og morgenen ble ønsket velkommen av den velkjente ”soveposeblæren”. Du bare vet at du må ut å pisse, men det er så kaldt utenfor soveposen at du klarer å holde deg enda litt til… Men tilslutt er det bare å bite i det sure man måtte ha for hånden og komme seg ut av posen, åpne døren til kuldegradene og den bitende vinden og lokke frem det man måtte ha av tisseutstyr i minus 13 grader….
Så var det frokost og det var da det skjedde. Det var ett eller annet med Stian, han stoppet å tygge i ett tygg. Satte seg litt rettere opp og svelget noen munnfuller med rundstykker med en noget anspent mine i både ansikt og kroppe. Hvorpå han sier at han blei litt rar i magen og at han nok burde ta seg en tur ut. Og mannen kledde på seg og gikk ut, gravde seg en levegg og satte seg til for å gjøre litt trykkeri arbeid. Trengtes ikke mye trykke der i gården nei. Etter en stund hører jeg litt svakt utenfor teltduken der det blåser godt og er tretten kuldegrader (jeg koser meg inne i teltet i pluss 14) at han måtte se seg om etter en utedass. Ja vel sa jeg og ønsket han god tur. Etter over en time så syntes jeg at jeg kanskje burde se hvordan det gikk med han, så jeg snøret min sekk og spente mine ski og fulgte scootersporene til nærmeste hytte. Og der hadde han sittet i en time mens det som var av flytende stoff i kroppen hans forsvant sakte ute. Mannen gikk og la seg i villaen, mens jeg og Leina tok oss en skitur litt på Altevann og litt oppover i Lia. På vei ned satte jeg noen flotte Telemarkssvinger :-)

Vel nede ved teltet surret primusene godt og Stian var i livet, men det ble klart at noen forflytning til nærmeste fiskevann ikke kom på tale. Så vi ble liggende der vi lå. Leste, pratet, jeg spiste noen rundstykker og store deler av en sjokolade, mens Stian kun klarte å få i seg en halvliter med ungdommelig energidrikke (BURN).

Vår hovedteori om hva som forårsaket dette akutte tilfellet av dårlig mage er tennvæske på fingre, fingre som tar på rundstykker og legger fra seg tennveske på rundstykket, som senere blir ført inn i munnen for å starte på sin vandring i fordøyelsesprossessen og som der klarer å få kroppen noget i uballanse.

Men jeg koste meg jeg, med en bok jeg har slitt med å komme i gang med. Så jeg leste til sene kvelden mens Stian sakte men sikkert ble bedre.

Den natten ble det målt nesten 14 minus inne i teltet. Det
gikk for så vidt greit bortsett fra på nesetippen. Den var faktisk noen kuldegrader etter hvert. Jeg frøys kun på den ene plassen på kroppen, men der frøys jeg skikkelig også. Leina koste seg hele natten der hun fungerte som varmelement for føttene til Stian. Men morgenen kom med samme blæreproblematikk og med samme utgang.

Frokost ble fortært og jeg bestemte meg for å gå tilbake over altevann på ski. Stian følte seg litt kvikkere og ville prøve seg oppover lia for å nærme seg noen fiskevann og prøve isborr og fiskelykke. Men etter at teltet var tatt ned måtte han sette seg på scooteren og innse at det er ikke topp opplading før en topptur å kun ha drukket en hipp og kul drikk klat BURN dagen før og tro at man skal fise oppover fjellsidene. Så jeg spente mine ski og gikk hjemover, mens Stian dro til utedassen for å rydde og ordne etter seg før han startet bensinreinen og kjørte samme vei.

På vannet var det godt under 16 minus. Men det var flott vær og med Leina i bånd foran og en tung pulk bak valset vi mot endestasjonen. Leina er en flott Malamutt, koselig, søt og med utrolig artige ører. Men noen utpreget trekkhund, med vanvittig motor som bare hiver seg i selen og skal være først fremme er hun ikke. Men linen var stram og det oppveide for vekten som dyttet bakover i form av pulken.

Etter hvert som vi skred fremover ble ansiktet hvitere og hvitere. Eller, ikke ansiktet, men alt rundt ansiktet. Og her kom skjegget til sin rett. For det bygde seg opp vanvittig mengder meg rim i skjegg, på øyevipper og i håret. Det blei skikkelig rått til slutt og jeg gikk en stund og så mer på den tre centimeter lang istappen som hang i skjegget rett nedenfor nesa enn på de majestetiske omgivelsene som var rundt meg.

Så til dere som lurer på om det ikke er på tide at jeg klipper skjegg og hår har jeg bare en ting å si: så lenge det er kuldegrader så blir skjegget og håret. Mulig det bare er meg, men det er noe morsomt/ekkelt/barskt med så mye rim i ansiktet. Og i forhold til vår skiskytter konge Bjørndalen, stivner mitt snørr i barten :-)

Ønsker du å se hvordan ansiktet oppfører seg i bevegelse er det bare å trykke på play på denne videoen :-) Legg også merke til hvor mye alle som snakker om kuldegrader automatisk høres ut som Lars Monsen...pussig...

video
Denne søndagen logget jeg 19 kilometer på Altevann i periodevis like mange kuldegrader. Og jeg likte hvert sekund. Er så deilig å bli sliten altså. Til og med gnagesårene som meldte sin ankomst etter sju kilometer ble ønsket velkommen.
Vel, sjekk spotfinder linken på siden for å se hvor vi gikk (turen blir liggende der i en uke).