Ute der havsulene svever - Dag 45

"Du må si ifra om du vil snu" roper jeg over til pappa. Regnet plasker rundt oss og han representerer det eneste som er å se i 360 grader. Foran oss er det bare hav og ett meget lavt skydekke. Bak oss kan man kun se det samme. Vi sitter altså omgitt av hav over alt. Jeg kaster nok ett blikk på kompasset og ser at vi holde 220 grader, kursen GPS ba meg holde og også den eneste referansen jeg har for en stødig kurs, siden alt der fremme er grått.

"Nei jeg vil ikke snu, jeg vil dusje" hører jeg papsen rope tilbake. Og jeg skjønner at her er det bare å forsette mot bølgene som kaster seg over oss og mot vinden som blåser skjegget nesten tørt før neste regnskyll fukter det igjen. Jeg tenker for meg selv at det må da finnes tusenvis av dusjer like bak oss, kan det være verdt å padle eleve kilometer mot vinden for en dusj?

Vi er på vei til Røvær. Eleve kilometer ute i havet sørvest for Ryvarden fyr, altså ute i havet utenfor Haugesund ett sted for dere som trenger t-skje. Vi er på vei til en invitasjon vi fikk 16. mai og som pappa har gledet seg til siden. Vi skal ut til Elin og Dag som driver vandrehjemmet der ute. Vi er invitert til å ta en dusj, få en middag og ikke minst få sove i en seng. Og vi gleder oss.

Men før vi sitter der og roper til hverandre har vi padlet tretti kilometer siden vi sto opp. Vinden har jobbet litt imot oss kan man vel si, men vi har nå kommet oss frem og vi passerte Ryvarden fyr i to tiden. Der prøvde vi å kome oss i land for Kjell Pettersen skulle ta seg en sykkeltur ut dit for å si hei. Men så er det dette fylket Hordaland da. Også her var det umulig å komme i land så vi måtte slå fra oss de planene og heller padle inn mot noe annet. Så der ute sto Kjell i regnet og ventet forgjeves. Men vi fikk ringt etter hvert og sagt i fra og unnskyldte oss med landingsforholdene i fylket. Kjell lovte å ta dette opp med de ansavarlige. Men noen værprofet vil Kjell aldri bli, for ikke før hadde han kommentert at det i hvert fall hadde sluttet å regne, startet en skur som skulle vare i nesten to timer.....

Vel vel, vi satte oss i kajakkene og begynte altså på turen over til Røvær. Og etter hvert forsvant som dere har lest alt som var av land rundt oss. Det var bare oss to og milevis med hav føltes det som. GPSen fortalte oss at det skulle ligge noe der ute i retning 220 grader så vi stolte på det. Så her satt vi da, som ekte havpadlere, på vei til å sette vår fot i Rogaland og på Røvær. Vårt sjuende fylke, og vi har store forventinger til dette fylket altså. En av turen største utfordringer, Jæren ligger innenfor dens grenser. Men det tenker vi ikke på der vi kaster oss fremover. Sjøsrøyten står og vi ser enda mindre land enn vi gjorde sist. Vi sjekker GPSen med jevne mellomrom for å se hvor langt vi har igjen og konstaterer at vi holder alt frta 3 til 5 km/t. Men hva ser vi der ute? Er det ikke en båt? Og om så, hva i all verden gjør ett menneske ute i en båt her ute, det kan jo være farlig tenker vi. Båten svinger litt, slakker farten og gjør tegn til at den skal stoppe. Joda vi skal begynne å forklare hvor vi skal og hvorfor, da det viser seg at det er Dag som er på jakt etter oss og som skal lose oss inn til rett havn. Forsatt ser vi ikke land.

Men etterhvert så åpenbarer det seg noe der i skodda som kan være land, og vi kommer nærmere og i hvert fall jeg synes det er utrolig spennende å padle inn den samle åpningen inn mot Røvær. Taggete berg som stikker opp på begge sider, og jeg venter at en vikings skal hoppe frem fra neste stein. Utrolig flott å komme inn med tåka hengende så langt nede.

Og det skal bli enda finere for det åpenbarer seg en flott havn med vandrehjemmet sentralt plassert med en perfekt flytebrygge til kajakker. Og der står også Elin og ønsker oss velkommen. Det er fult på vandrehjemmet så vi blir sannelig invitert hjem til middag og overnatting. Snakk om gjestfrihet. Dusjet får vi gjort og vasket tøy. Så blir vi servert nydelig pastamat med hyggelig selskap. Joda, turen i motvind og blest var virkelig verdt det. Og pappa har gjort rett der han har gledet seg i over en måned til dette besøket.

Kilometertelleren endte på 43 kiometer og samtlige kilometer var i motvind, og tretti av dem i mer enn nok motvind. Så vi kjenner at musklene har fått kjørt seg litt idag.




Vårt herlige vertsskap, Elin og Dag

Slipp tørrdraktene fri, det er sommer - Dag 44

Joda imorges var himmelen knalle blå og vi kjente at dette kom til å bli en herlig dag. Så frem fra de innerste kroker i kajakken kom padlejakken frem samt noen lette bukser. Og sannelig var det lurt. For, for en dag. Det har vært skikkelig sommer her. Vår dyttevenn har dyttet oss fremover også så alt har vært skjønt.

Første stopp ble Bekjarvik. Og har fortøyde vi oss til en brygge. Utrolig kjekt. Tørr opp og tørr ned. Men før vi var nede igjen hadde vi handlet samt tidenes største kule is. Tre gigantiske kuler. Vi var så mette etter på at vi skjønte at det ikke var behov for mer enn en lunsj idag. Bekjarvik var ett nydelig sted altså, og anbefalles for alle båtfarer å ta turen innom. Litt plundrete for kajakkpadlere hvis brygga vi lå ved er full, men da får man gå ett stykke.

Vel, med magen full av melk og fløteprodukter klarte vi å forsette turen. Og turen gikk i flotte omgivelser sammen med vår beste venn solen. Vi måtte stadig vekk ned i vannet og fukte hender og deretter hår og nakke. Herlig. Det er så deilig når det er så varmt at du kjenner det brenner litt i huden....Å sommer du deilige tid...måtte du vare i flere år...eller i hvert fall noen måneder til, men vi har vår tvil.

Lunsjen vi tok ble fortært på høyde med Fitjar, litt vestafor på noen holmer, og den inneholdt sannelig en strand. Og der satt vi og koste oss skikkelig. Lot solen steke våre fiskepuddingvite overkropper, mens brødskivene gled ned.

Ikke overraskende forsatte vi videre sørover. og endte til slutt opp fem kilometer nord for Mosterhamn, på øya Spyddøya (tror jeg det var). Hovedveien går like ved, men solen skinner, vi har tre bukter for oss selv og akkurat nok gress til Villa Hilleberg. Joda, st.Hans aften kan bare komme. Dog har vi ikke sett noen st.Hans bål i Hordalalnd, men det er jo ikke så rart for med så mye skog overalt kan jo alt brenne ned....Vi minnes st.Hans bålet vi så ble lagd i Ålesund og lurer på hvordan det skuet er i kveld.

Kilometerteleren endte på 38 kilometer idag. Helt greit med handling og gigantisspising....




Joda, lekkerbisken....mulig vi er brune på hender og ansikt, men resten er det dårlig stelt med...Og jeg kan forsatt padle litt mer og spise litt mindre ser jeg...




Samme farge problem, men motsatt mat/padlepoblem

Hordaland, du kom sent, men du kom godt - Dag 43

Joda, vi passerte Bergen i morgen timene etter det vanlige morgen opplegget. Skylaget var grått, men det var atter behagelig i tørrdraktene så vi finer jo alltids noe positivt. Bergen så vi bare på og forlot fortere enn Steinar Nilsen gjorde.

Passerte under Askøybrua og allerde da skjønte vi att om det hadde vært vanskelig med teltplasser i går kom det til å bli enda verre idag. Og stedet vi tok lunsj nummer en var en rullesteinsvik med søppel, ett styrhus og en svær livredningsbåt. Vakkert med andre ord. Men maten ble fortært og vi satte videre.

Og det raste virkleig avgårde. Vi lå enkelt i ni km/t og tok vi i kom vi opp i eleve. Gode deilige medstrømmen som hjalp oss gitt. Padlet etterhvert med Sotra på vår styrbord side og vi fikk snart følelsen av at vi igjen drev med havpadling. Eller i hvert fall luktet vi havet i perioder. Men leirplassene gjemte seg unna. Det samme gjorde lunsjplassene også. Det eneste som ikke gjemte seg var hyttene til disse hordalendingene. Eller landstedene dems. Herregud, vi har begge padlet oppover sørlandskysten noen ganger og trodde vi hadde sett det meste av det meste når det gjaldt store hytter. Men de blir for aneks å regne når man padler her. HERREGUD. Forskjellen er at disse palassene ikke tar noen sandstrender eller potensielle leirplasser, for her er alt steilt og bratt.

Vi lunsjet til slutt litt sønnafor Klokkarvik. Satte over KOrsfjorden og begynte tidlig å se oss om etter teltplasser. Men de uteble. Og som vi harselerte med Hordaland. Her er noen klipp: Vi har passert holmer som er så tett bevokste av trær at det sannsynligvis befinner seg uoppdagede stammer med Hordalendinger der. Sogn og Fjordane blir som ett sanddekt Danmark i forhold til Hordaland. Man burde invitere Hordalendinger til opplevelses sommer på østlandet der de kan klippe plen, gå barbeint og kjenne gress kile mellom tærne. Og flere var det.

Vi passerte etterhvert ei holme som het Store Flatholmen og holmen var den flateste vi kunne observere. Vi måtte inn for å tømme vannet og så i samme omgang etter en leirplass. Men vi lo oss i hjel. Mulig den var flatere enn de andre holmene, men det var jo ikke mulig å få opp teltet i ei myr. Så vi måtte padle videre og vi så for oss i hvert fall en time til i kajakken, og klokken var allerede rukket å passere fem og vi hadde padlet 49 kilometer.

Så vi padlet videre på vår jakt etter noe som kunne kalles ett leirsted. Store forhåpninger hadde vi ikke, så da pappa kom inn i ett sted som het Busepollen og plutselig satte i ett stort brøl trodde jeg han tullet. Men neida. For hva åpenbarte seg? Joda, Hordalands eneste strand og Hordalands lekreste leirplass. Vi var så glade så glade. Så vi i land og teltet opp og plutselig skinte solen også og alt var bra. Hordaland, vi har disset deg fælt idag, men vit at vi setter pris på deg og dine bratte holmer og takker for at vi er så heldige at vi får padle igjennom deg.

Kilometertelleren endte på 53 kilometer idag og vi synes vi er riktig så spreke for tiden. Vi ligger på vest siden av Huftarøy. Skal du ta deg en padletur i området så sjekk ut spotfinder siden til høyre og merk deg denne plassen.




Slik ser det vi har sett av Hordaland ut.



Men så blid og gla blir en kajakkpadler i Hordaland når han finner ett lekkert sted.




Fattern ordnet bål og livet i Hordaland var godt.

Kanopadling i Hordaland - Dag 42

"Idag har vi bare sett dritt" smeller det fra fattern med ett smil om munnen. "Ikke ett hus jeg ville bodd i, ikke en hytte jeg ville hatt. Og bare løv trær overalt". Jeg kunne ikke annet enn å skartt le og si meg hjertens enig. For vi valgte nok feil lei idag. Men vi hadde så høye forventinger til disse trange sundene, små holmene og alt. Men så er vi nok litt bortskjemt siden vi har padlet store deler av indrefielte av norskekysten. Men alle dere andre som vurderer å padle kysten vår, ikke ta leia der hurtigbåtene går. Gå uttafor Austerheim og Radøy hvis været tillater det, innafor var som å padle i ett kjempe svært ferskvann. Men som vi sa til hverandre, hadde vi startet turen her, hadde dette vært ett flott padle sted. Og bevares, det var noen flotte steder også altså.

Vel, vi kom oss avgårde snart etter at klokken var slagen sju og vi skjønte etter ti minutter at vårt ønske og vår bønn om hyppigere leirplasser i dette fylket ikke var blitt hørt eller kom til å bli oppfylt. Her vi sitter nå, etter 43 kilometer, passerte vi ett sted som kunne brukes, men det var til gjengjeld på en privat brygge og det sto liksom ikke velkommen der.

Ellers kan vi nevne at gårsdagen lange etappe og de to dagene med hvile før det hadde stilt kroppene våre i ett merkelig modus. For allerede etter halvannen time måtte vi i land og ta oss en kopp kafe og noen kjefter med rosiner. Da kom vi litt mer i vater og klarte å padle halvannen time til før lunsj ble påkrevd. På veien hadde vi passert ei holme bebod av en flokk gale Terner, og de skulle virkelig ta oss. Vi padlet med årene høyt over hodet og lua ble dratt på som hjelm. Men vi overlevde stuka angrepet og fikk oss lunsj på ei holme rett innefor Lygra.

På Feste fikk vi handlet litt mat på en hyggelig nærbutikk og fylt vannflaskene våre. Vannet jeg hadde i min camelback på ryggen, tror jeg er fra Nord-Trønderlag og begynte å smake litt kjedelig.....Vi drikker for lite, men vi pisser alt for ofte så vi tør ikke drikke mer....

Etter Feste forsatte ferskvannsfølelsen og vi kom til like før Alverstaumen før lunsj nummer to. Kornlunsjen er inne i en litt dårlig periode, der vi ved en feiltagelse kjøpte First Price kornblanding og vi har kun funnet bringebær Biola i de siste butikkene vi har vært i. Selve Alverstraumen kom selvfølgelig i mot, så vi måtte padle godt og kloss til land. Men litt artig var det. Og menneskene som bor her har virkelig vist fantasi når det gjelder å sette opp naust. Uansett hvor bratt eller ulendt det var stod det ett naust her og der. Ellers var alt vi passerte bare skog, lautrær og bartrær, og ikke ett eneste greit sted å legge til.

Men hva gjør vel litt kjedelige omgivelser når vi padler i sol sol og atter sol. Og ja det begynner å bli litt i overkant varmt i tørrdrakta nå, men samtidig går det greit. I hvert fall for meg. Fattern sin møkka drakt (Artistic - kjøp den aldri) puster han like godt igjennom som regntøy fra attenhundretallet, mens min drakt (kokatat - kjøpen alltid) puster bedre. Og jeg synes også att Brynje Articen er med på å gjøre det varmt men godt inne i drakta. Men vi lo litt der vi passerte ett friområde hvor noen barn badet og vi satt i ull og med lua ikke mer enn noen cm unna.

Men nå sitter vi med utsikt mot "byen er Bergen og laget er Brann" mot sør og Nordlandsbrua mot nord. Vi sitter ved ett bord og vi har fått fyr på stormkjøkkenet og skal snart ha mat. Stedet heter Hopshavn like ved Ask på Askøya. Imorgen skal vi passere Bergen og forsette videre sørover. Vi skal også passere femtenhundre padlede kilometer og gleder oss til det.



Vi testet ut en kaffepause etter halvannen time. Helt greit, men ikke ett must.



Joda, det var artig å padle i smale sund igjen.



Begge guttene i ferskvannet.



Pappa skuer mot Bergen by.

Etter endt dag nytes ett herlig måltid suppe med pølse og ris, og samtalen går lett og bordvaner er som visket vekk som dugg for solen som dere kan høre. Vi nyter Hansa sin alkoholfri Null og den kan anbefalles, men helst koser vi oss med en Munkholm Münchner.

Six down, six to go - Dag 41

Og endelig var vi på havet igjen, selvom vi kom oss avgårde to timer senere enn planlagt. Kroppene nektet å lystre når klokken pep klokken tre. Pappa bare mumlet ja når jeg spurte om vi skulle drøye den til fem. Men når klokken pep i fem tiden var det ingen bønn og vi formelig kjente at kroppene ivret etter å komme seg i kajakken igjen. To dager i horisontalen eller i solen med en is eller sjokolade i hånden hadde vært bra, men vi er jo ikke på tur for å bare kose oss, vi må jo ha det litt hyggelig også. SÅ derfor måtte vi holde stramme tøyler når vi satte oss i kajakkene og kroppene ville rase avgårde fra Korssund. Men vi holdt igjen og startet roligere enn roligst.

Den spådde vinden (liten og stiv kuling) hadde dempet seg og vi ble dyttet sørover mot Krakhellesundet i god fart. Passerte Seglsteinen og satte ut over Sognesjøen og tittet innover i Sognefjorden. På spørsmål om vi skulle padle inn den svarte pappa at han kunne vente på meg her ute. Så det får bli en annen gang.

Etter tre timer og femti minutter tok vi oss en pause litt syd for Vardeneset. Da hadde vi padle 26 kilometer og sa oss meget godt fornøyd med snitt tempoet. Dere aner ikke hvor godt det var å sette tennene i matpakkematen vår igjen. Jeg nøt min doble med Nøtte pålegg (nye for anledningen og anbefalles) og slukte min enkle med honing mens jeg så papsen virkelig suge til seg all energien han fant i sin doble med honning og brunost. Det var herlig å igjen være på havet og ikke minst spise lunsjene våre. Også i sol da! Vi har ikke sett mye av SOgn og Fjordane men nå strålte dette landstykket mot oss. Blå himmel og flotte formasjoner. Og på den deilige andre etappen begynte vi igjen å se sandstrender og potensielle leirplasser. Men dette var alt for tidlig for oss så vi passerte Eivindvik og tok kurs vestover før vi svingte sørover igjen ved Skjerjehamn. Og sannelig der sto Olav og vinket til oss. Ja Olav, folkekongen. I stein, med hånden høyt hevet og som kritikken av dette kunstverket sier, følte vi at det var Mao som sto der og vinket til oss. Det er Knut Steen sin steinskulptur som for noen år siden skapte masse debatt og skulpturen ble nektet mottatt av oppdragsgiveren. Så jhsker vi ikke helt hva som skjedde, men skulpturen har altså endt opp her med utsyn mot ett flott padleområde med masse holmer og øyer og til glede for de som passerer her.

Litt sønnafor var det lunsj nummer to, og dere vet hvor gla vi er i lunsj nummer to, og den skuffet ikke. Korn og biola fylte våre mager gitt. Vinden forsatte å pjuske i skjegget som stikker ut fra kjevene våre og vi gjorde god fart. Og der i det fjerne så vi henne, vi så Hordaland. Ett nytt fylke, ett sted med nye muligheter og med annen berggrunn enn Sogn og Fjordane og med muligheter for litt kortere distanse mellom leirplassene. Men for å komme til Hordaland måtte vi krysse Fensfjorden. Ikke spesielt lang fjord, men vår venn som dyttet oss fremover hadde sluppet seg litt mer løs og begynte nå å kjennes sterk ut. Men vi ville nå over, for på andre siden begynte det ett meget skjermet padleområde som vi kunne padle i imorgen uansett vær og føreforhold. SÅ vi dro over. Og hei hvor det gikk. Bølgene kom rett bakfra for første gang og vi surfet, bremset og brukte støttetak og lave telemarkstak og hele sullamitten. Midt utpå der syntes jeg det holdt, men så er det liksom ikke noe alternativ å snu for da har vet du at du kommer til å bruke en time på det du har brukt 20 minutter på. Så å snu må skje med engang ellers så må du slite for å komme tilbake. Så vi konsentrerte oss litt ekstra og jeg drømte om å ha pappa sine fire cm ekstra kajakkbredde for å få litt mer stabilitet. Men så gikk jo dette greit også og vi satt plutselig i Hordaland. Fant oss en leirplass som får gå for natten og sjekket kilometer telleren og så at den sto på 58 km.

Vi klappet og nikket og så oss godt fornøyd med det. Også på så kort tid da, klokken var ikke mer enn halv sju så vi takker for all hjelp vi har fått idag. Så er det bare å glede seg til morgendagen og hva som da måtte komme. Vi skal padle i kjempetrange sund der hurtigbåtene raser frem og tilbake så spennende blir det nok.

Men altså vi er ferdig med fylke nummer seks, Sogn og Fjordane, og nå står de siste seks for tur, først representert med Hordaland.




Midt ute i sundet lå Seglstein. Bråjupt på alle sider. Må være ett bra dykkemål.



Olav V vinket til oss mens vi vinket tilbake.





Dgens leir. Mest positive er at det var en meter å bære fra kajakken til teltet.