Six down, six to go - Dag 41

Og endelig var vi på havet igjen, selvom vi kom oss avgårde to timer senere enn planlagt. Kroppene nektet å lystre når klokken pep klokken tre. Pappa bare mumlet ja når jeg spurte om vi skulle drøye den til fem. Men når klokken pep i fem tiden var det ingen bønn og vi formelig kjente at kroppene ivret etter å komme seg i kajakken igjen. To dager i horisontalen eller i solen med en is eller sjokolade i hånden hadde vært bra, men vi er jo ikke på tur for å bare kose oss, vi må jo ha det litt hyggelig også. SÅ derfor måtte vi holde stramme tøyler når vi satte oss i kajakkene og kroppene ville rase avgårde fra Korssund. Men vi holdt igjen og startet roligere enn roligst.

Den spådde vinden (liten og stiv kuling) hadde dempet seg og vi ble dyttet sørover mot Krakhellesundet i god fart. Passerte Seglsteinen og satte ut over Sognesjøen og tittet innover i Sognefjorden. På spørsmål om vi skulle padle inn den svarte pappa at han kunne vente på meg her ute. Så det får bli en annen gang.

Etter tre timer og femti minutter tok vi oss en pause litt syd for Vardeneset. Da hadde vi padle 26 kilometer og sa oss meget godt fornøyd med snitt tempoet. Dere aner ikke hvor godt det var å sette tennene i matpakkematen vår igjen. Jeg nøt min doble med Nøtte pålegg (nye for anledningen og anbefalles) og slukte min enkle med honing mens jeg så papsen virkelig suge til seg all energien han fant i sin doble med honning og brunost. Det var herlig å igjen være på havet og ikke minst spise lunsjene våre. Også i sol da! Vi har ikke sett mye av SOgn og Fjordane men nå strålte dette landstykket mot oss. Blå himmel og flotte formasjoner. Og på den deilige andre etappen begynte vi igjen å se sandstrender og potensielle leirplasser. Men dette var alt for tidlig for oss så vi passerte Eivindvik og tok kurs vestover før vi svingte sørover igjen ved Skjerjehamn. Og sannelig der sto Olav og vinket til oss. Ja Olav, folkekongen. I stein, med hånden høyt hevet og som kritikken av dette kunstverket sier, følte vi at det var Mao som sto der og vinket til oss. Det er Knut Steen sin steinskulptur som for noen år siden skapte masse debatt og skulpturen ble nektet mottatt av oppdragsgiveren. Så jhsker vi ikke helt hva som skjedde, men skulpturen har altså endt opp her med utsyn mot ett flott padleområde med masse holmer og øyer og til glede for de som passerer her.

Litt sønnafor var det lunsj nummer to, og dere vet hvor gla vi er i lunsj nummer to, og den skuffet ikke. Korn og biola fylte våre mager gitt. Vinden forsatte å pjuske i skjegget som stikker ut fra kjevene våre og vi gjorde god fart. Og der i det fjerne så vi henne, vi så Hordaland. Ett nytt fylke, ett sted med nye muligheter og med annen berggrunn enn Sogn og Fjordane og med muligheter for litt kortere distanse mellom leirplassene. Men for å komme til Hordaland måtte vi krysse Fensfjorden. Ikke spesielt lang fjord, men vår venn som dyttet oss fremover hadde sluppet seg litt mer løs og begynte nå å kjennes sterk ut. Men vi ville nå over, for på andre siden begynte det ett meget skjermet padleområde som vi kunne padle i imorgen uansett vær og føreforhold. SÅ vi dro over. Og hei hvor det gikk. Bølgene kom rett bakfra for første gang og vi surfet, bremset og brukte støttetak og lave telemarkstak og hele sullamitten. Midt utpå der syntes jeg det holdt, men så er det liksom ikke noe alternativ å snu for da har vet du at du kommer til å bruke en time på det du har brukt 20 minutter på. Så å snu må skje med engang ellers så må du slite for å komme tilbake. Så vi konsentrerte oss litt ekstra og jeg drømte om å ha pappa sine fire cm ekstra kajakkbredde for å få litt mer stabilitet. Men så gikk jo dette greit også og vi satt plutselig i Hordaland. Fant oss en leirplass som får gå for natten og sjekket kilometer telleren og så at den sto på 58 km.

Vi klappet og nikket og så oss godt fornøyd med det. Også på så kort tid da, klokken var ikke mer enn halv sju så vi takker for all hjelp vi har fått idag. Så er det bare å glede seg til morgendagen og hva som da måtte komme. Vi skal padle i kjempetrange sund der hurtigbåtene raser frem og tilbake så spennende blir det nok.

Men altså vi er ferdig med fylke nummer seks, Sogn og Fjordane, og nå står de siste seks for tur, først representert med Hordaland.




Midt ute i sundet lå Seglstein. Bråjupt på alle sider. Må være ett bra dykkemål.



Olav V vinket til oss mens vi vinket tilbake.





Dgens leir. Mest positive er at det var en meter å bære fra kajakken til teltet.