Den gode og lange nattesøvnen - Dag 51

Joda vi hadde riktig så hyggelig i går og klokken bikket vel midnatt før jeg lukket øynene og sovent som en stein. En myk og deilig madrass var herlig etter gårsnattens kamp mot badeballen jeg da lå på. Kun to til fire netter igjen på den så får jeg ny.

Men vi kjenner at kroppene er instilt etter padlerytmen så vi våknet de første gangene i halv seks tiden, seks tiden og halv sju tiden. Men vi ville sove lengre og vi ville ligge i ro så lenge som mulig. Og vi klarte det godt. Utrolig hva man får til bare man prøver hardt nok. Men tilslutt sa ryggene vår ifra om at vi ihvert fall måtte bevege oss litt om ikke stå opp. Og hvordan bevege seg uten å stå opp? Aner ikke, så vi sto opp vi.

Kulingen vi hadde trodd vi skulle våkne til var ikke tilstede her oppe hvor vi sov så vi skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, men etterhvert hørte mer en "suset i fra fura som sist" for å si det sånn. Løvtrærne rislet godt ifra seg. Svein, Steinar og pappa tok seg en butikktur og skaffet ferskt brød til oss alle og det ble servert deilig frokost med ferskt brød og deilig kaffe. Herlig herlig.

Etter frokost kontaktet Svein "Agder - Flekkefjords tidene" og vi møtte ett herlig fyrverkeri av en journalist for ett intervju nede på kaia. Det ble ett rtiktig så morsomt intervju synes alle vi som var der.

Hjemme oppe på Hummerås hadde Agnes og Ingrid skaffet ny fisket torsk og det ble gjort klart til ett herlig fiskemåltid. Vårt første fiskemåltid på turen faktisk, og ett vanvittig godt ett også da. Fisken smeltet på tungen, potetene hadde helt riktig hardhet å bite i og "eggesmørret" var en nytelse å ha over fisk og poteter. Og når dette toppes med jordbær og is er livet rimelig nært opptil perfekt.

Vi takker Agnes,m Steinar, Ingrid og Svein for to herlige dager her oppe. Pappa definerte vårt vertskap som noen gode venner før vi kom hit, selv håper jeg at jeg kan gjøre det samme etter disse to dagene.

Men nå kjenner vi at kroppene våre gleder seg til Listalandet og Lindesnes. Værmeldingen for de kommende dagene er gode og vi er ved godt mot og klare for å runde neset og komme seg in til Kristiansand og kjentfolk der, og ikke minst nytt liggeunderlag for Magnus



Frokostkroken med ferskt brød og nytrukket kaffe.



Svein, Steinar og Magnus nyter nok en is,mens vi venter på fyrverkerijournalisten som skulle møte oss. Bildet tatt nedenfor butikken i Rasvåg. Har du muligheten i sommer så ta deg en tur hit og til Hidra.

Hotell Hummerås - Dag 50

Ja sannelig begynte vi på uke nummer åtte idag. Og hvilken start det skulle bli, men la meg først fortelle litt om natten, for den var ikke spesielt preget av mye søvn. For som nevnt i forrige innleg ble liggeundrelaget mitt ødelagt igår. Tre sånne avskilte kanaler med dun hadde gjort seg om til ett med det resultat at jeg hadde en svæææær pølse med luft midt på madrassen mens det ikke var mye luft å hente ute på sidene. Så der gikk nattesøvnen min. Og papsen fikk heller ikke sove og forsøkte å lese seg i søvn tre ganger uten hell. Mulig at det faktum at det var 25 grader i teltet kan ha hatt en finger med i spillet om vår dårlige nattesøvn.

Klokken pep klokken fire, men vi klarte å sove litt ekstra så vi sto opp klokken halv fem. Været var bra og vi gledet oss til å padle videre. For vi skulle på middaginvitasjon på Hidra i kveld så inspirasjonen var stor der vi padlet avgårde.

Men vi hadde ikke kommet lengre enn rett utenfor bukta da vi ble omsluttet av tåke. Landet lå rett innenfor oss, som et spøkelses landskap og utenfor oss var det bare grøt. Så vi valgte å padle langs land, men måtte jo kryse noen små viker, men kom oss over og fikk atter landkjenning. Pappa hadde kraftige optiske illusjoner og følte at han padlet i nedoverbakke hvis han så ut mot havet og at han padlet i oppoverbakke når han padlet mot land. En merlkelig følelse som forfulgte han så lenge tåka blei liggende. Så som dere skjønner forsvant tåke etter en stund, men hva skjedde da? Jo vi blei klar over at vi padlet i motstrøm. Og ikke en hvilken som helst motstrøm, en skikkelig kraftig en var det. Vi padlet og padlet og følte at ingenting skjedde. Vi kjempet hardt for hver meter vi fikk lagt bak oss, og når vi gikk til lands for lunsj etter fire timer hadde vi padlet 16 kilometer. Noe som gir oss ett snitt på 4 km/t. Så kort med ett så høyt forbruk at energi var deprimerende.

Men det er utrolig hva tre skiver med brød kan ha for effekt. For etter lunsjen passerte vi Jøssingfjorden og da slapp strømmen. Ikke bare slapp den snudde også. Nå logget vi mellom åtte og ni km/t. Snakk om forskjell alle himmel og helvete. Vi raste avgårde og vinket farvel til Rogaland etter en lite "hule tur i kajakk" akkurat i inløpet til Åna-Sira. Spennende. Vi har nå padlet igjennom åtte fylker og har nå bare fire igjen.

Kysten videre forsatte som den slapp i Rogaland, høye svaberg/fjell/berg rett opp fra havet. Få om ingen landingssteder og vi krysset fingrene for at en uanmeldt vestlig kuling ikke skulle komme. Hva vi da skulle ha gjort må fuglane vite....

Vi kom etterhvert inn i Hidrasudet og tok den herlige lille kanalen som splitter Hidra. Endelig den første smaken av sørlandet. Små hvite sørlandshus som perler på en snor bort etter. Jeg ble varm om hjertet og gledet meg til resten av Agder fylkene.

I Rasvåg så vi vår vert Svein Hauge løpe med vinkende armer mot flytebryggen. Og vi mot han. Etterhvert kom resten av verstskapet også, Agnes, Steinar og Ingrid. Og det ble ordnet med garasje for kajakkene på sikker plass og vi fikk dyttet en is i magen på en to tre og utstyret ble kjørt opp med bil. For sjekker dere spotten vi har sendt idag ser dere at den siste kommer fra høyt over havet. For nå ligger vi innlosjert i bryggerhuset oppe på Hummerås på Hidra. Dette er barndomsferiestedet til Agnes og huset er fra 1780, så her er det fasinerende å være. Og ikke minst er deilig å være her. For vi har fått sitte på stoler igjen og vi har fått servert ett herlig måltid med biff stroganoff, poteter og salat, etterfulgt av is med masse frukt og så toppes alt dette med en runde nydelig kake og kaffe samt daim-sjokolade..... Ai ai ai kan en kajakkpadler be om mer? Ett klart og rungende NEI farer fra våre lepper.

Nå skal vi snart legge våre kropper på noen madrasser og sistnatts strabaser på liggeunderlaget er snart glemt. Så passer det seg sånn at det er meldt masse vind i morgen, riktignok rette veien men litt vel mye, så da tar vi sannelig en dag til i dette behageliget stedet. Vi fikk bare ruslet litt i Rasvåg idag så vi gleder oss til ett museum samt å vandre å se på denne "første" sørlandsbyen vi har kommet til.

Vi kan legge oss vel vitende om at dagens kilometer fangst endte opp på 40 kilometer. Det betyr at den siste økta på litt over tre timer ga oss ett snitt på ca 8 km/t og det klapper vi oss selv annerkjennede på skuldra for.



Trolsk stemining den første timen.




Herlige å padle i slik.



Herlig kanal som skiller Hidra i to.



Verstskapet i asvåg representert med Svein Hauge.



Nydelig mat og meget høy stemning

Kong Brødhue rir igjen - Dag 49

Skrevet 28.06, lagt ut 29.06

Joda dette skulle bli dagen da jeg padlet i en tung depresjon. For Kong Brødhue var tilbake og erobret nye områder. Jeg heter nå KOng Brødhue av de 14 fjorder. Hvorfor spør du? Av samme grunn som da jeg ble kronet som Kong Brødhue. Jeg klarte å avmagnetisere minnebrikke numer to! Hvordan spør du? Av samme grunn som sist. Jeg klarte å legge GPSen på solcellepanelet. Hvordan går det an å være så dum, spør du? Aner ikke svarer jeg. Men når det ble oppdaget ble det sendt ut noen velvalgte gloser over sand og strand og store deler av Rogaland. Så mange fy ord har vel sjelden jallet mellom holmene innenfor Eigerøya.

Jeg var altså så forbannet at papsen valgte å padle i stilhet og på en padleåres avstand for sikkerhets skyld. For selv om det ikke regnet i det hele tatt idag, har det ligget en svart sky over meg i hvor lyn og torden har regjert (sånn som man ser over onkel Skrue når han er sint). Så papsen gjorde nok rett der vi padlet i ytterst stillhet mot Egersund. Stilheten ble bare brutt hundrevis av ganger da jeg slapp ut "åååå hvor dum går det ann å bli" etter fulgt av et "åååh herregud altså"....Og hvor morsomt og enkelt er det å navigere etter ett 1:250.000 kart? Ikke så veldig morsomt og heller ikke enkelt, men frem kommer man.

Så vi fikk lagt til på ett dårlig sted innest inne i Egersund, bært kajakkene opp og skiftet og kom oss på Coopen. Det ble handlet trøste is og en porsjon Bertas smurte lefser og etter lunsj var skyen blitt bare grå og lynet og tordnet hadde forsvunnet. Men irritert på meg selv, ja se det var jeg ja.

Husker av overnenvnt grunn ikke så mye av padlingen inn til Egersund, men pappa sier det var fint, og jeg stoler på han.

Det var jo meldt vind midt imot oss og det fikk vi bekreftet når vi kom ut fra lunsjen vår. Og det ble fort klart at guttene ikke skulle komme så veldig langt idag, men hvor langt? Ja hvor lenge gidder man å slite seg frem, bruke dobbelt så mye krefter som vanlig for å tilbakelegge en tredjedel av vanlig distanse? Ikke særlig langt, men alltid litt for lenge egentlig. Men vi kom oss til ett sted som het Stapnes og her var det en bukt som lå i le. Jeg hadde ikke store forhåpninger om å finne einede steder å gå i land siden alle naustene sto plassert 20 meter over vannet. Men vi fant en liten stø og klarte å sette føtter på fastlandet igjen. Snakket med en hytteeier og han sa at "joda for meg kan dere gjerne ligge der, men grunneieren er av den litt kranglete typen så jeg kan ikke love noe". Men vi heiv nå opp teltet og håper på det beste. Men i skrivende stund passerer flere hytteeiere og sier det samme om fyren. Men vi ligger i skjul bak en fjellknabb så kanskje vi får ligge i fred. Og når blir ett området gjødslet mark, og dermed definert som innmark? Holder det å si at siden sauene driter der så er det gjødslet eller må bonden faktisk gjøre noe aktivt selv? Altså ikke gjødsle med eget materialet, men kjøre ut noe og gjøre det regelmessig. Vi tenkte å ta oss en spasser tur til en tyskerfestning vi så, men ble stoppet av et skilt som definerte området videre som kulturbeite, og siden det var gjødslet så var det innmark og ingen fikk lov å gå her om sommeren og kun når det var frost på marka eller noe sånt. Det kan da ikke være sånn friluftsloven var ment å virke????

Vi padlet kun 18 kilometer idag og det er ikke mye, men det holdt idag. Den gråe skyen over meg ble nesten hvit helt til jeg skulle sette meg i liggeunderlag stolen min. Hadde lagt merke til at den hadde løsnet litt i skjøten mellom kanalene, men ikke trodd at det skulle få følger. Så når jeg slengte meg ned kom det ett kjempe smell og limingen mellom to kammere med dun løsnet og jeg har nå en kjeme kul i midten av madrassen. Joda, en kjempe dag. Så Kong Brødhue kommer dere nok til å høre mere om.

Vi satser på tidlig kveld og tidlig morgen imorgen og at vi bare padler til Hidra, der venner av papsen har invitert oss på besøk. Og vi gleder oss.



Plassen vi fant i Egersund.



OK, så hadde vel noen hatt rett til å kaste oss vekk, men vi blei værende vi og sov riktignok dårlig men det gikk.

Jæren i ett jafs - Dag 48

Joda, alle menneskene som vi så på Rott igår var der fordi det var Rottdagen. Og de som ikke dro de valgte å bringe festlighetene over i "dagen etter rottdagen". Så vi prøvde å sovne til Hellbilis og Mods i bakgrunn, festutrop og mye annet. Samt at det var 22 grader i teltet, vinden rusket i teltduken og forholdene lå absolutt ikke til rette for en tidlig nattssøvn.

Så vi var meget trøtte da klokken pep i tre tiden. Pappa svarte bare at det var alt for mørkt til å stå opp, så jeg ga han tretti minutter til som vi begge utnyttet til litt seriøs dyp søvn. Men halv fire var det ingen bønn. Opp og hopp. Og kvart på seks var vi i båtene. Rundet vestspissen av Rott og satte kursen mot Feisteinfyr. Derfra videre rett mot Jærens Rev. Og hvilken dag det skulle bli. Havet bare roet seg og roet seg for hvert padletak vi tok. Etter tre og en halv time rundet vi Jærens rev og surfet elegant inn på stranden for lunsj nummer en, eller frokost nummer to om du vil.

Solen skinte og vinden ble mer og mer fraværende. Jeg padler forsatt i tørrdrakta mi, og det er helt perfekt i kajakken, men blir litt klamt på land. Men når solen varmer så klager ingen.

Etter sjøsetting var kursvalget enkelt. Følg stranda sørover. Så det gjorde vi. Passerte Obrestadfyr, der min søster holdt på å bli blåst på havet under en sykkeltur for snart tretti år siden og vi passerte stedet jeg ble blåst av sykkelen på samme turen. Så du kan si forholdene hadde forandret seg på disse årene. For som sagt, for hvert padletak ble havet blanker eog blankere.

Vi kom til en molo ved Madland og svingte inn der og tok til takke med en litt dårlig landingsplass, men ett flott bord å spise ved ble erstatningen. Mange folk, både turiste rog lokale hadde funnet veien ut i solen og alle satt der med ett smil om munnen mens kroppene våre ble litt mer sommerfrikse.

Vi hadde nå padlet 42 kilometer og hadde siste økta igjen. Og kursen var den samme, landskapet også. Men for ett landskap også da- Har alltid likt Jæren fra bil, nå også fra kajakk.

Vi passerte Sirevåg langt der inne og kom inn i området kalt Fjordane. Her ble etter hvert en leirplass observert og vi satte opp teltet to ganger idag fordi vi fant ut at det er meldt dårlige vær og feil vindretning i morgen. Vi endte opp med 62 kilometer idag, og det synes vi var nok. Vi hadde faktisk en lunsj nummer tre i kajakkene i det vi passerte Sirevåg. Når vi gled inn på stranden hadde vi vært underveis i over tolv timer, ti av timene var i kajakken.

Solen har altså skint i hele dag og det ser ut til at det skal være sånn at en solskinnsdag blir belønnet med en regnværsdag. Så det blir spennende å se hvor morgendagen bringer oss.



Så gla blir pappa når solen skinner og vi er på Jærens rev og tar lunsj.



Ikke helt misfornøyd jeg heller.



Umulig å få det bedre.



Sjeldent speiler vel båter seg så godt som idag.




joda....

Blant rådyr og seler - Dag 47

Joda idag har vi sett begge deler. Og rådyr er kanskje ikke så spesielt å se, men svømmende rådyr 50 meter foran kajakkene våre var i hvert fall en ny opplevelse for oss begge. Det skjedde rett etter at vi hadde forlatt leiren vår i halv ni tiden og var innenfor Geitungen fyr. I et lite trangt sund så vi en rar ting i vannet. Kunne ikke være fugl pga ørene og ikke ei bøye (mye av samme grunn, men også fordi den flyttet på seg). Så så vi at det måtte være ett rådyr, og opp på øya kom det og skvatt da det tittet seg tilbake og så to padlere passere forbi. Joda dette lovet å bli en god dag (sist vi følte det på samme måte, blei dørge kjedelig, men vi satset på at idag skulle det bli bra).

Og vi startet friskt med 13 kilometer havkryssing over til Kvitsøy. Litt lengre enn ut til Røvær, men så så vi øya hele tiden, godt representert med radiomastene der ute. Selve overfarten forgikk uten de store hendelsene og vi danset med bølger og dønninger i to timer før vi var over og kunne begynne innpadlingen til Kvitsøyhamn. Vi skjønte fort at dette var ett flott flott sted å padle. Fant oss ett sted å legge til og vandret til butikken. Handlet og gikk tilbake til kajakkene. Solen hadde nå tittet frem og vi nøt varmen som omsluttet oss.

Lunsjen ble fortært, mens papsen hev alt han hadde av vått tøy, etter strandsurfingen igår, til tørk. Vi skeiet litt ut til lunsj og avsluttet med Bertas smurte lefser. En velsignelse av noen smurte lefser, med sukker og kanel må be.

SÅ padlet vi sikk sakk blant holmene og øyene sørover på Kvitsøy. Å herregud så morsomt. Ett vell av øyer og trange sunde og morsomme passasjer. Hadde jeg bodd i Stavanger og omegn, hadde nok dette vært ett hyppigt besøkt sted for meg.

Når vi passerte den siste holmen begynte ett nytt havkryss på 13 kilometer over til Rott. Og det var her på denne kryssingen at jeg plutselig ble var to selhoder 1o meter fra kajakken min. EN mamma sel og en selunge. De lå der med hodene høyt over vann og så på meg. Mamma selen hadde nok hørt de gamle selene fortelle om hva sånne kajakkpadlere gjorde mot seler på Grønland før, så hun lot segsynke litt ned, mens selungen forsatt var uviss dette. Så den holdt ut og var kun to meter fra kajakken til pappa når han kom. Pappa snakket til han og selungen så på han med sine Greenpeace øyne og det hele var en stor opplevelse.

Vi padlet inn til Rott etterhvert og så mange norske flagg vaie i vinden, og det krydde av folk på vei ned til havnen. Der ble to svære gamle fiskeskøyter fylt opp av folk og de dro avgårde. Vi lurer enda på hva det var for samling folk, men kaffetørste og klare for leirslaging som vi var brøy vi oss ikke med å spørre. Vi fant heller en gressflekk og gjorde leir der.

Så nå skinner solen på oss, vinden blåser rett inn i leiren, men med svarte klær og topplue er det sommerlig og varmt her.

Vi endte opp på 36 kilometer idag og planlegger en ultratidlig kveld og en enda tidligere morgen i morra. Da begynner vi på Jæren og reven passeres ettet ca to mil. Joda vi er spente på de kommende dagene :-)



Et bilde som Dag tok når han var ute å møtte oss på overferden til Røvær.



Lunsj i Kvitsøyhamn. Full tørk!



Pappa har nettopp lært å drikke fra en camel-back slange.



Flott dag på havet.

Surf's up - Dag 46

Om vi har skrevet at det har vært hardt å stå opp i tidligere innlegg, var det ingenting mot hvor hardt det var i dag. Tror vi hadde fått låne Røvær sin behagligste dobbeltseng. Jeg ville alt annet enn å stå opp, men når papsen kommer og sier at ELin og Dag har gjort ferdig frokost og alt er klart, ble det litt enklere. Så vi satt i sju tiden og spiste nydelig frokost, med kokte egg og det var ett utrolig godt hjemmelagd plommesyltetøy, jeg ikke klarte å få nok av. Beklager Elin om jeg var blitt litt i overkant husvarm og spiste opp alt, men det var utrolig godt. Ferkst brød var det og kaffe også.

Vi skulle gjerne ha vært lengre på Røvær. Gått en tur, sett litt mer. Det finnes kun en bil der ute. Der er litt breie stier å gå på, og man formelig kjenner at hjerterytmen finner ett nytt og behagelig tempo der ute. Og når man tenker på at det kun er 25 minutter med hurtigbåten utfra Haugesund, er Røvær lett tilgjengelig for de som vil ut i havet og slappe av. Leie seg inn på vandrehjemmet, leie en kajakk hvis man vil det eller være "fotturist" og gå rundt å vandre. Jeg håper inderlig at jeg er så smart at jeg returnerer til Røvær om ikke all for lang tid. Og vi anbefaller alle som vil høre på oss å ta en tur ut. Vi fikk ikke padlet så mye der, men det var trange sund, dramatiske holmer og du var samtidig midt ute i havet. Joda, Røvær er ett flott padlemål for de fleste.

Vi takket vertskapet for gjestfriheten og vinket farvel i halv eleve tiden. Vi krysset over til Feøy. Også dette ett utrolig flott og sjarmerende sted. Vi fant turens trangeste sund her og det var morsomt å padle der. Tok ikke mer enn en time fra Røvær, så er du trygg i kajakken din og er på Røvær for noen dager, ta deg en tur over hit og utforsk litt også.

Derfra padlet vi rett mot Haugesund lufthavn og videre nedover på yttersiden av Karmøy. Været var lett vekslende kan vi si så vi hadde det helt OK. Sikten forsvant litt av og til, men aldri så mye at vi ikke så land. Vi fant noen holmer hvor vi tok lunsj nummer en mens det var litt opphold. Så var det mye morsom padling vi fikk. Padlet innom Veavågen blant annet og masse holmer utenfor der.

Etterhvert begynte dønningene å bygge seg opp. Det har jo ikke vært noe som har stoppet dem siden de oppstod ett eller annet sted langt langt der ute, så det er ikke rart at størrelsen blir imponerende. Og med den ruskete og bratte kysten Karmøy har ut mot havet, fikk vi masse refelekssjø også. SÅ vi padlet langt langt ute, men etter nesten tre timer ville papsen inn for kornlunsj.

Så når mannen så en sandstrand bar det inn dit. Og vi inn mot Ferkingstad og stranden nedenfor der. Hvor tror du det bryter minst spurte pappa. På andre siden av Karmøy hadde vært riktig svar men jeg sa til høyre der bort og vi dit. Og pappa først. Og hei hvor det gikk. Fattern fikk en kjempe dytt av en av disse langveisfarende dønningene som hadde som eneste livs oppgave å dytte fattern slik at han raste inn mot stranden, blei tvunget sideveis innover og dyttet oppover sanden. Jeg skulle jo komme etter, men lå og roet det hele litt utenfor surfesonen....trodde jeg for der brøyt det ei bølge, raste over hele kajakken og fylte cockpitten med vann. Det var da jeg skjønte at de bølgene jeg hadde hatt før når jeg landet på en strand var for krusninger å regne. Så nå slutter jeg med å ta av spruttrekket før jeg sitter på sanden. Men med kajakken full av vann, blei også jeg kjent med en av disse "dødsdønningene". Den løftet meg opp i rompa og sendte meg i en rasende fart rett inn mot kajakken til pappa. Hadde jeg truffet den hadde enten hans ror eller min baug gått adundas, men jeg gikk klar med kortets mulig margin gitt.

Vi kom oss inn, selvom de som måtte ha sett oss sikkert lo godt. Etter lensing av kajakkene og lunsj bar det ut igjennom disse bølgene, og det er jo en mye enklere oppgave gitt. Men ute på havet hadde dønningene ventet på oss og vi blei løftet opp og sendt ned om hverandre. Og det blei langt å padle idag, men tilslutt rundet vi inn til venstre og SKudeneshavn. Her har vi funet en rekke med noen vanvittig store trær som gir oss vindskydd og satt opp teltet. Middagen er fortært og en 200 grams Nidar Bergene sjokolade er på full fart ned til samme sted middagen havnet.

Vi padlet 40 kilometer idag og er fornøyd med det.

I morgen er det over til Kvitsøy og sikkert litt nærmere Jæren også.....




Brygga på Røvær og vandrehjemmet i det røde bygget. Flott og sjarmerende sted.



Herlig trange passasjer på Feøy.



Pappa på vei videre...mot Tønsberg og sommer....




Dagens leir. Ikke av de verste, men for første gang føler jeg at det er litt mørkt i teltet....men som pappa sa "det går jo mot mørkere tider".

Ute der havsulene svever - Dag 45

"Du må si ifra om du vil snu" roper jeg over til pappa. Regnet plasker rundt oss og han representerer det eneste som er å se i 360 grader. Foran oss er det bare hav og ett meget lavt skydekke. Bak oss kan man kun se det samme. Vi sitter altså omgitt av hav over alt. Jeg kaster nok ett blikk på kompasset og ser at vi holde 220 grader, kursen GPS ba meg holde og også den eneste referansen jeg har for en stødig kurs, siden alt der fremme er grått.

"Nei jeg vil ikke snu, jeg vil dusje" hører jeg papsen rope tilbake. Og jeg skjønner at her er det bare å forsette mot bølgene som kaster seg over oss og mot vinden som blåser skjegget nesten tørt før neste regnskyll fukter det igjen. Jeg tenker for meg selv at det må da finnes tusenvis av dusjer like bak oss, kan det være verdt å padle eleve kilometer mot vinden for en dusj?

Vi er på vei til Røvær. Eleve kilometer ute i havet sørvest for Ryvarden fyr, altså ute i havet utenfor Haugesund ett sted for dere som trenger t-skje. Vi er på vei til en invitasjon vi fikk 16. mai og som pappa har gledet seg til siden. Vi skal ut til Elin og Dag som driver vandrehjemmet der ute. Vi er invitert til å ta en dusj, få en middag og ikke minst få sove i en seng. Og vi gleder oss.

Men før vi sitter der og roper til hverandre har vi padlet tretti kilometer siden vi sto opp. Vinden har jobbet litt imot oss kan man vel si, men vi har nå kommet oss frem og vi passerte Ryvarden fyr i to tiden. Der prøvde vi å kome oss i land for Kjell Pettersen skulle ta seg en sykkeltur ut dit for å si hei. Men så er det dette fylket Hordaland da. Også her var det umulig å komme i land så vi måtte slå fra oss de planene og heller padle inn mot noe annet. Så der ute sto Kjell i regnet og ventet forgjeves. Men vi fikk ringt etter hvert og sagt i fra og unnskyldte oss med landingsforholdene i fylket. Kjell lovte å ta dette opp med de ansavarlige. Men noen værprofet vil Kjell aldri bli, for ikke før hadde han kommentert at det i hvert fall hadde sluttet å regne, startet en skur som skulle vare i nesten to timer.....

Vel vel, vi satte oss i kajakkene og begynte altså på turen over til Røvær. Og etter hvert forsvant som dere har lest alt som var av land rundt oss. Det var bare oss to og milevis med hav føltes det som. GPSen fortalte oss at det skulle ligge noe der ute i retning 220 grader så vi stolte på det. Så her satt vi da, som ekte havpadlere, på vei til å sette vår fot i Rogaland og på Røvær. Vårt sjuende fylke, og vi har store forventinger til dette fylket altså. En av turen største utfordringer, Jæren ligger innenfor dens grenser. Men det tenker vi ikke på der vi kaster oss fremover. Sjøsrøyten står og vi ser enda mindre land enn vi gjorde sist. Vi sjekker GPSen med jevne mellomrom for å se hvor langt vi har igjen og konstaterer at vi holder alt frta 3 til 5 km/t. Men hva ser vi der ute? Er det ikke en båt? Og om så, hva i all verden gjør ett menneske ute i en båt her ute, det kan jo være farlig tenker vi. Båten svinger litt, slakker farten og gjør tegn til at den skal stoppe. Joda vi skal begynne å forklare hvor vi skal og hvorfor, da det viser seg at det er Dag som er på jakt etter oss og som skal lose oss inn til rett havn. Forsatt ser vi ikke land.

Men etterhvert så åpenbarer det seg noe der i skodda som kan være land, og vi kommer nærmere og i hvert fall jeg synes det er utrolig spennende å padle inn den samle åpningen inn mot Røvær. Taggete berg som stikker opp på begge sider, og jeg venter at en vikings skal hoppe frem fra neste stein. Utrolig flott å komme inn med tåka hengende så langt nede.

Og det skal bli enda finere for det åpenbarer seg en flott havn med vandrehjemmet sentralt plassert med en perfekt flytebrygge til kajakker. Og der står også Elin og ønsker oss velkommen. Det er fult på vandrehjemmet så vi blir sannelig invitert hjem til middag og overnatting. Snakk om gjestfrihet. Dusjet får vi gjort og vasket tøy. Så blir vi servert nydelig pastamat med hyggelig selskap. Joda, turen i motvind og blest var virkelig verdt det. Og pappa har gjort rett der han har gledet seg i over en måned til dette besøket.

Kilometertelleren endte på 43 kiometer og samtlige kilometer var i motvind, og tretti av dem i mer enn nok motvind. Så vi kjenner at musklene har fått kjørt seg litt idag.




Vårt herlige vertsskap, Elin og Dag

Slipp tørrdraktene fri, det er sommer - Dag 44

Joda imorges var himmelen knalle blå og vi kjente at dette kom til å bli en herlig dag. Så frem fra de innerste kroker i kajakken kom padlejakken frem samt noen lette bukser. Og sannelig var det lurt. For, for en dag. Det har vært skikkelig sommer her. Vår dyttevenn har dyttet oss fremover også så alt har vært skjønt.

Første stopp ble Bekjarvik. Og har fortøyde vi oss til en brygge. Utrolig kjekt. Tørr opp og tørr ned. Men før vi var nede igjen hadde vi handlet samt tidenes største kule is. Tre gigantiske kuler. Vi var så mette etter på at vi skjønte at det ikke var behov for mer enn en lunsj idag. Bekjarvik var ett nydelig sted altså, og anbefalles for alle båtfarer å ta turen innom. Litt plundrete for kajakkpadlere hvis brygga vi lå ved er full, men da får man gå ett stykke.

Vel, med magen full av melk og fløteprodukter klarte vi å forsette turen. Og turen gikk i flotte omgivelser sammen med vår beste venn solen. Vi måtte stadig vekk ned i vannet og fukte hender og deretter hår og nakke. Herlig. Det er så deilig når det er så varmt at du kjenner det brenner litt i huden....Å sommer du deilige tid...måtte du vare i flere år...eller i hvert fall noen måneder til, men vi har vår tvil.

Lunsjen vi tok ble fortært på høyde med Fitjar, litt vestafor på noen holmer, og den inneholdt sannelig en strand. Og der satt vi og koste oss skikkelig. Lot solen steke våre fiskepuddingvite overkropper, mens brødskivene gled ned.

Ikke overraskende forsatte vi videre sørover. og endte til slutt opp fem kilometer nord for Mosterhamn, på øya Spyddøya (tror jeg det var). Hovedveien går like ved, men solen skinner, vi har tre bukter for oss selv og akkurat nok gress til Villa Hilleberg. Joda, st.Hans aften kan bare komme. Dog har vi ikke sett noen st.Hans bål i Hordalalnd, men det er jo ikke så rart for med så mye skog overalt kan jo alt brenne ned....Vi minnes st.Hans bålet vi så ble lagd i Ålesund og lurer på hvordan det skuet er i kveld.

Kilometerteleren endte på 38 kilometer idag. Helt greit med handling og gigantisspising....




Joda, lekkerbisken....mulig vi er brune på hender og ansikt, men resten er det dårlig stelt med...Og jeg kan forsatt padle litt mer og spise litt mindre ser jeg...




Samme farge problem, men motsatt mat/padlepoblem

Hordaland, du kom sent, men du kom godt - Dag 43

Joda, vi passerte Bergen i morgen timene etter det vanlige morgen opplegget. Skylaget var grått, men det var atter behagelig i tørrdraktene så vi finer jo alltids noe positivt. Bergen så vi bare på og forlot fortere enn Steinar Nilsen gjorde.

Passerte under Askøybrua og allerde da skjønte vi att om det hadde vært vanskelig med teltplasser i går kom det til å bli enda verre idag. Og stedet vi tok lunsj nummer en var en rullesteinsvik med søppel, ett styrhus og en svær livredningsbåt. Vakkert med andre ord. Men maten ble fortært og vi satte videre.

Og det raste virkleig avgårde. Vi lå enkelt i ni km/t og tok vi i kom vi opp i eleve. Gode deilige medstrømmen som hjalp oss gitt. Padlet etterhvert med Sotra på vår styrbord side og vi fikk snart følelsen av at vi igjen drev med havpadling. Eller i hvert fall luktet vi havet i perioder. Men leirplassene gjemte seg unna. Det samme gjorde lunsjplassene også. Det eneste som ikke gjemte seg var hyttene til disse hordalendingene. Eller landstedene dems. Herregud, vi har begge padlet oppover sørlandskysten noen ganger og trodde vi hadde sett det meste av det meste når det gjaldt store hytter. Men de blir for aneks å regne når man padler her. HERREGUD. Forskjellen er at disse palassene ikke tar noen sandstrender eller potensielle leirplasser, for her er alt steilt og bratt.

Vi lunsjet til slutt litt sønnafor Klokkarvik. Satte over KOrsfjorden og begynte tidlig å se oss om etter teltplasser. Men de uteble. Og som vi harselerte med Hordaland. Her er noen klipp: Vi har passert holmer som er så tett bevokste av trær at det sannsynligvis befinner seg uoppdagede stammer med Hordalendinger der. Sogn og Fjordane blir som ett sanddekt Danmark i forhold til Hordaland. Man burde invitere Hordalendinger til opplevelses sommer på østlandet der de kan klippe plen, gå barbeint og kjenne gress kile mellom tærne. Og flere var det.

Vi passerte etterhvert ei holme som het Store Flatholmen og holmen var den flateste vi kunne observere. Vi måtte inn for å tømme vannet og så i samme omgang etter en leirplass. Men vi lo oss i hjel. Mulig den var flatere enn de andre holmene, men det var jo ikke mulig å få opp teltet i ei myr. Så vi måtte padle videre og vi så for oss i hvert fall en time til i kajakken, og klokken var allerede rukket å passere fem og vi hadde padlet 49 kilometer.

Så vi padlet videre på vår jakt etter noe som kunne kalles ett leirsted. Store forhåpninger hadde vi ikke, så da pappa kom inn i ett sted som het Busepollen og plutselig satte i ett stort brøl trodde jeg han tullet. Men neida. For hva åpenbarte seg? Joda, Hordalands eneste strand og Hordalands lekreste leirplass. Vi var så glade så glade. Så vi i land og teltet opp og plutselig skinte solen også og alt var bra. Hordaland, vi har disset deg fælt idag, men vit at vi setter pris på deg og dine bratte holmer og takker for at vi er så heldige at vi får padle igjennom deg.

Kilometertelleren endte på 53 kilometer idag og vi synes vi er riktig så spreke for tiden. Vi ligger på vest siden av Huftarøy. Skal du ta deg en padletur i området så sjekk ut spotfinder siden til høyre og merk deg denne plassen.




Slik ser det vi har sett av Hordaland ut.



Men så blid og gla blir en kajakkpadler i Hordaland når han finner ett lekkert sted.




Fattern ordnet bål og livet i Hordaland var godt.

Kanopadling i Hordaland - Dag 42

"Idag har vi bare sett dritt" smeller det fra fattern med ett smil om munnen. "Ikke ett hus jeg ville bodd i, ikke en hytte jeg ville hatt. Og bare løv trær overalt". Jeg kunne ikke annet enn å skartt le og si meg hjertens enig. For vi valgte nok feil lei idag. Men vi hadde så høye forventinger til disse trange sundene, små holmene og alt. Men så er vi nok litt bortskjemt siden vi har padlet store deler av indrefielte av norskekysten. Men alle dere andre som vurderer å padle kysten vår, ikke ta leia der hurtigbåtene går. Gå uttafor Austerheim og Radøy hvis været tillater det, innafor var som å padle i ett kjempe svært ferskvann. Men som vi sa til hverandre, hadde vi startet turen her, hadde dette vært ett flott padle sted. Og bevares, det var noen flotte steder også altså.

Vel, vi kom oss avgårde snart etter at klokken var slagen sju og vi skjønte etter ti minutter at vårt ønske og vår bønn om hyppigere leirplasser i dette fylket ikke var blitt hørt eller kom til å bli oppfylt. Her vi sitter nå, etter 43 kilometer, passerte vi ett sted som kunne brukes, men det var til gjengjeld på en privat brygge og det sto liksom ikke velkommen der.

Ellers kan vi nevne at gårsdagen lange etappe og de to dagene med hvile før det hadde stilt kroppene våre i ett merkelig modus. For allerede etter halvannen time måtte vi i land og ta oss en kopp kafe og noen kjefter med rosiner. Da kom vi litt mer i vater og klarte å padle halvannen time til før lunsj ble påkrevd. På veien hadde vi passert ei holme bebod av en flokk gale Terner, og de skulle virkelig ta oss. Vi padlet med årene høyt over hodet og lua ble dratt på som hjelm. Men vi overlevde stuka angrepet og fikk oss lunsj på ei holme rett innefor Lygra.

På Feste fikk vi handlet litt mat på en hyggelig nærbutikk og fylt vannflaskene våre. Vannet jeg hadde i min camelback på ryggen, tror jeg er fra Nord-Trønderlag og begynte å smake litt kjedelig.....Vi drikker for lite, men vi pisser alt for ofte så vi tør ikke drikke mer....

Etter Feste forsatte ferskvannsfølelsen og vi kom til like før Alverstaumen før lunsj nummer to. Kornlunsjen er inne i en litt dårlig periode, der vi ved en feiltagelse kjøpte First Price kornblanding og vi har kun funnet bringebær Biola i de siste butikkene vi har vært i. Selve Alverstraumen kom selvfølgelig i mot, så vi måtte padle godt og kloss til land. Men litt artig var det. Og menneskene som bor her har virkelig vist fantasi når det gjelder å sette opp naust. Uansett hvor bratt eller ulendt det var stod det ett naust her og der. Ellers var alt vi passerte bare skog, lautrær og bartrær, og ikke ett eneste greit sted å legge til.

Men hva gjør vel litt kjedelige omgivelser når vi padler i sol sol og atter sol. Og ja det begynner å bli litt i overkant varmt i tørrdrakta nå, men samtidig går det greit. I hvert fall for meg. Fattern sin møkka drakt (Artistic - kjøp den aldri) puster han like godt igjennom som regntøy fra attenhundretallet, mens min drakt (kokatat - kjøpen alltid) puster bedre. Og jeg synes også att Brynje Articen er med på å gjøre det varmt men godt inne i drakta. Men vi lo litt der vi passerte ett friområde hvor noen barn badet og vi satt i ull og med lua ikke mer enn noen cm unna.

Men nå sitter vi med utsikt mot "byen er Bergen og laget er Brann" mot sør og Nordlandsbrua mot nord. Vi sitter ved ett bord og vi har fått fyr på stormkjøkkenet og skal snart ha mat. Stedet heter Hopshavn like ved Ask på Askøya. Imorgen skal vi passere Bergen og forsette videre sørover. Vi skal også passere femtenhundre padlede kilometer og gleder oss til det.



Vi testet ut en kaffepause etter halvannen time. Helt greit, men ikke ett must.



Joda, det var artig å padle i smale sund igjen.



Begge guttene i ferskvannet.



Pappa skuer mot Bergen by.

Etter endt dag nytes ett herlig måltid suppe med pølse og ris, og samtalen går lett og bordvaner er som visket vekk som dugg for solen som dere kan høre. Vi nyter Hansa sin alkoholfri Null og den kan anbefalles, men helst koser vi oss med en Munkholm Münchner.

Six down, six to go - Dag 41

Og endelig var vi på havet igjen, selvom vi kom oss avgårde to timer senere enn planlagt. Kroppene nektet å lystre når klokken pep klokken tre. Pappa bare mumlet ja når jeg spurte om vi skulle drøye den til fem. Men når klokken pep i fem tiden var det ingen bønn og vi formelig kjente at kroppene ivret etter å komme seg i kajakken igjen. To dager i horisontalen eller i solen med en is eller sjokolade i hånden hadde vært bra, men vi er jo ikke på tur for å bare kose oss, vi må jo ha det litt hyggelig også. SÅ derfor måtte vi holde stramme tøyler når vi satte oss i kajakkene og kroppene ville rase avgårde fra Korssund. Men vi holdt igjen og startet roligere enn roligst.

Den spådde vinden (liten og stiv kuling) hadde dempet seg og vi ble dyttet sørover mot Krakhellesundet i god fart. Passerte Seglsteinen og satte ut over Sognesjøen og tittet innover i Sognefjorden. På spørsmål om vi skulle padle inn den svarte pappa at han kunne vente på meg her ute. Så det får bli en annen gang.

Etter tre timer og femti minutter tok vi oss en pause litt syd for Vardeneset. Da hadde vi padle 26 kilometer og sa oss meget godt fornøyd med snitt tempoet. Dere aner ikke hvor godt det var å sette tennene i matpakkematen vår igjen. Jeg nøt min doble med Nøtte pålegg (nye for anledningen og anbefalles) og slukte min enkle med honing mens jeg så papsen virkelig suge til seg all energien han fant i sin doble med honning og brunost. Det var herlig å igjen være på havet og ikke minst spise lunsjene våre. Også i sol da! Vi har ikke sett mye av SOgn og Fjordane men nå strålte dette landstykket mot oss. Blå himmel og flotte formasjoner. Og på den deilige andre etappen begynte vi igjen å se sandstrender og potensielle leirplasser. Men dette var alt for tidlig for oss så vi passerte Eivindvik og tok kurs vestover før vi svingte sørover igjen ved Skjerjehamn. Og sannelig der sto Olav og vinket til oss. Ja Olav, folkekongen. I stein, med hånden høyt hevet og som kritikken av dette kunstverket sier, følte vi at det var Mao som sto der og vinket til oss. Det er Knut Steen sin steinskulptur som for noen år siden skapte masse debatt og skulpturen ble nektet mottatt av oppdragsgiveren. Så jhsker vi ikke helt hva som skjedde, men skulpturen har altså endt opp her med utsyn mot ett flott padleområde med masse holmer og øyer og til glede for de som passerer her.

Litt sønnafor var det lunsj nummer to, og dere vet hvor gla vi er i lunsj nummer to, og den skuffet ikke. Korn og biola fylte våre mager gitt. Vinden forsatte å pjuske i skjegget som stikker ut fra kjevene våre og vi gjorde god fart. Og der i det fjerne så vi henne, vi så Hordaland. Ett nytt fylke, ett sted med nye muligheter og med annen berggrunn enn Sogn og Fjordane og med muligheter for litt kortere distanse mellom leirplassene. Men for å komme til Hordaland måtte vi krysse Fensfjorden. Ikke spesielt lang fjord, men vår venn som dyttet oss fremover hadde sluppet seg litt mer løs og begynte nå å kjennes sterk ut. Men vi ville nå over, for på andre siden begynte det ett meget skjermet padleområde som vi kunne padle i imorgen uansett vær og føreforhold. SÅ vi dro over. Og hei hvor det gikk. Bølgene kom rett bakfra for første gang og vi surfet, bremset og brukte støttetak og lave telemarkstak og hele sullamitten. Midt utpå der syntes jeg det holdt, men så er det liksom ikke noe alternativ å snu for da har vet du at du kommer til å bruke en time på det du har brukt 20 minutter på. Så å snu må skje med engang ellers så må du slite for å komme tilbake. Så vi konsentrerte oss litt ekstra og jeg drømte om å ha pappa sine fire cm ekstra kajakkbredde for å få litt mer stabilitet. Men så gikk jo dette greit også og vi satt plutselig i Hordaland. Fant oss en leirplass som får gå for natten og sjekket kilometer telleren og så at den sto på 58 km.

Vi klappet og nikket og så oss godt fornøyd med det. Også på så kort tid da, klokken var ikke mer enn halv sju så vi takker for all hjelp vi har fått idag. Så er det bare å glede seg til morgendagen og hva som da måtte komme. Vi skal padle i kjempetrange sund der hurtigbåtene raser frem og tilbake så spennende blir det nok.

Men altså vi er ferdig med fylke nummer seks, Sogn og Fjordane, og nå står de siste seks for tur, først representert med Hordaland.




Midt ute i sundet lå Seglstein. Bråjupt på alle sider. Må være ett bra dykkemål.



Olav V vinket til oss mens vi vinket tilbake.





Dgens leir. Mest positive er at det var en meter å bære fra kajakken til teltet.

Så det er slik det ser ut her altså - Dag 40

Joda, gutta har kost seg med cafe, god mat og tung rusking i teltduken. Fikk også sett en VM-kamp på TV igår men etter søtti minutter med driiiit kjedelige England og Algeri angret vi på den bruken av tid. Men dumme er vi, for her sitter igjen og gir Nederland og Japan en sjangs til å rette opp inntrykket av internasjonal fotball.

Men endelig har vi fått sett blå himmel her i Sogn og Fjordane igjen. Søvnen nede på Volleyballbanen i Korssund ble kun avbrutt av at teltduken ble filleristet når de værste vindrossene kastet seg over oss. Men vinden gjorde sitt til at alt av skyer og grått var borte. Over oss når vi stod opp var det blå himmel og sol. Men det blåste for mye til at vi kunne sette oss i kajakkene. Så vi spiset frokost i sjutiden, gikk inn i teltet og leste videre i bøkene våre i påvente av at butikken skulle åpne.

Når vi først skulle bli liggende værfast var jo dette et perfekt sted. Og vi fant oss en liten tur vi kunne gå etter hvert også. Opp på den nærmeste fjelltoppen med utsikt både mot der vi kom fra og mot området vi skulle til. Og det blåste mer enn godt nok der opp. Målte vinden til 14,9 m/s men den var nok litt mer på det aller værste. Vi var glade vi hadde begge føttene på land.

Værmeldingen er bedre for morgendagen og vi satser på en tidlig kveld og en enda tidligere morgen i morgen. Vi må få oss noen kilometer i kajakken snart for vi kjenner at kroppen er innstilt på det. Vi våkner klokka fem og kroppen er klar, men vi tvinger den til å sove litt mer. Men i morgen får vi tulle oss ut og over Sognesjøen og sørover mot Mongstad og de trange sundene som finnes der.

Nu spiser vi sjokolade og gleder oss til middag senere idag, og hvem vet kanskje en kule-is på cafeen ikveld? Og Sogn og Fjordane viser seg å være riktig så vakkert.



Pappa koser seg med Japp og en Halraln Coben krim....Etter at England har nærmest kjedet oss i hjel med rævva fotball.



Vi tok en alternativ rute opp til fjellet. Men tau var lagt ut også.




Fra toppen så vi godt ut sørover. Ute i havet så vi en liten virvelvind som pisket opp havet og vi lurte på hvordan det ville vært å være der når den fartet over oss...

Talismaer for "fra T til T" - Dag 39

Ja vi har alle våre overtroer å stri med. Noen opplever disse som en mare andre som en morsom greie. Far og sønn Østlie har også sine og vi har kajakken fullt opp med noen talismaer som vi mener må være med for å få en god bør. Nå kan man vel spørre seg om disse objektene har hatt noen virkning i fylket vi er i nå, men nuvel de er forsatt med oss i kajakkene og vi tror at til syvende og sist er vi helt avhengig av dem.

Først noen lover og regler for ekspedisjonen som vi også lever under. F.eks så har ikke sønnen lov til å tippe hva som kommer bak neste nes, da dette har vist seg å være direkte kjempe feil flere ganger og kun skapt nedturer når det kun dukker opp ett nytt nes. Far Østlie er blitt nektet å spå vindretning for områder vi kommer til, spesielt hvis han mener at det kommer til å bli medvind. Da kan du uten risiko vedde feriepengene dine på at det er motvinden som venter oss når vi kommer til stedet der far så opptimistisk proklamerte at "jeg lurer på om vi ikke får en dytt i ryggen der borte".

Vinden nevner vi ikke med navn i det hele tatt når vi snakker om hvordan livet er. Vi sier heller at vi har "gode vær og føreforhold". eller som i det siste "dårlige vær og føre forhold".

Så over til talismaene våre. Sønnen har med seg to stykker. Den ene er kun for denne turen og det er et lite slags reagensrør inneholdene de to pinnene jeg fikk opperert inn i venstre lillefinger i midten av mars, og som var der inntil ei uke før avreise. Disse ligger i kajakken som ett bevis på at det skal mye til for å stoppe oss.

Så er begge to så heldige at vi har, for sønnen en lillesøster og for faren en yngste datter, med langt over kjempe bra kunstriske evner. Ikke bare synger og spiller hun teater godt, hun kan også når lysten og iveren er der lage flotte ting og tang. Så vi er begge utstyrt med hvert vårt halskjede lagd av kubein. Sønnens smykke er lagd i New Zealand og forestiller en fiskekrok. Ett meget viktig symbol for Maorene som de innfødte der bruker mye. Husker ikke helt hva det symboliserer, men i hvert fall noe om trygg reise. SÅ det henger alltid rundt min hals på alle turer der en overnatting er påkrevd.

Papsen har også ett smykke lagd der nede, men dette forestiller ett menneske. Ett lekent menneske med armene i været og bena litt sprikende ut fra hverandre, som om personen hopper av glede, eller som i yrende leke. Og det beskriver jo papsen rimelig godt. Periodevis hoppende av glede og ikke minst lekende. Hvem andre seksogsektsti åringer vet dere om som lager båtlyder fra store skip når han manøvrerer sin kajakk i trange sund?

Så Marit, tusen tusen takk for disse beskyttende smykkende som alltid smykker vår for tiden bleke hals.

Grått og Fjordane - Dag 38

Er det fint i Sogn og Fjordane? Mulig det? Vi har bare sett den nordlige delen av det og der var det fint. Fra litt sønnafor Måløy har alt bare vært grått. Og sist på beskrivelsen av dette fylket kan vi hive på vått. Så, nå har denne gråe utposten av Norge kun noen få dager på å overbevise oss om at vi burde komme tilbake hit for å padle igjen. For slik det er nå, vil vi anbefalle alle å ta kajakkene på hurtigbåten og komme seg fortest mulig igjennom.....Blir man litt preget av været? Oh yes.

Men vi kom oss opp idag morges, mens noe la seg på teltduken. For her regner det liksom ikke, det er bare vått i lufta, så vi hørte ingenting når vi sto opp. Først når døra ble åpnet på Villaen vår skjønte vi hva slags dag vi hadde i vente. Den onde fetteren hadde dukket opp på ny og vi skulle senere få møte flere av hans familiemedlemmer.

Oppe seks og på havet kvart over åtte, og det må vi si er akseptabeilt. Vi hadde ikke før rundet første neset før fetter Motvind klinte til og ville leke med oss igjen. Vi er nok ikke så flinke til å leke med sånne barn, men vi måtte nå bare gjøre det. Og vi kjempet i tre timer før vi tok lunsj. Da hadde vi kun padlet 12,5 kilometer, lunsjen ble nydt bak ei hytte mens luften var like fuktig som i ett dampbad.

Etter lunsj skulle vi følge leia videre, men etter 40 minuters padling ble det nok for oss og vi kastet inn håndkle. Da hadde vi møtt fetter motvind og han hadde dratt med seg sin enda ondere tvillingsøster Motstrøm. Som pappa så billedlig forklarte det, "først møtte vi motvind, så møtte vi motstrøm og helt tilslutt møtte vi veggen". Så da bestemte vi oss for å finne en leirplass og legge oss der. Men som dere har skjønt er det lite som ligner leirplasser i dette fylket og det er enda mindre sandstrender som hilser på oss. SÅ nok engang er vi litt på kanten med lovverket, men pokker heller da. Ett sted må man jo få lov til å legge seg. Huset som kan klage er veldig gammelt og pappa mente at om det bodde noen der måtte de ha vært hundre år, og det kan nok stemme. Men ingen bor der så nå ligger vi i teltet, klokken er halv tre og pappa snorker lett på min venstre side mens jeg selv dupper av mens jeg skriver, og våkner av og til til flere linjer med kun en bokstav.

Planen er å legge seg tidlig (virker ikke som om det skal bli noe problem) og padle ut enten i natt eller i morgen gry tidlig. Vinden skal snu og vår venn Medvinden ser ut tå å ville ta igjen den tapte tiden med å leke seg med kuling fra nord. Og vi sier ikke nei takk.

Vi hadde trengt noen gode og lange padledager nå, ble bare 16 km idag. Så vi får krysse fingre og andre ting for at slikt skal skje.

Grått og våttane - mer Dag 38

Vel, ting ble ikke som planlagt. For etter ett måltid med fiskekaker og potetmos (heretter bannlyst på handlelisten vår da vi har omdøpt produktet til prompemos) ringte vi opp meterologen for å høre vær utsiktene. Og mannen sa bare kuling kuling kuling og liten og stiv og sterk og regn.... SÅ der lå vi da. På en merkelig teltplass, med utsikter for masse vind rett inn på stedet vi skulle sette ut kajakkene. Og vi hadde jo valgt ett bratt svaberg (siden det er det eneste som finnes langs kysten i dette fylket) så det ville ha blitt skadelig for både skjellett og glassfiber å skulle legge ut der. Så hva skulle vi da gjøre?

Joda, med magene fulle av gass og på fritt utslipp, begynte vi å pakke ned leiren. Vi satset på at de onde onde tvillingsøsknenen hadde sluppet taket i sundet vi skulle inn i og planla en sju kilometer padletur inn til ett sted som het Grov.

Forsatt var det dette våte i luften og både vi, teltet og alt annet vi hadde med oss ble søkkvått, Men leirnedtagning nummer to denne dagen gikk den også og vi var atter i kajakkene klokken sju. Nesten tolv timer etter sist vi satte ut fra et leirsted. Vi rundet neset og tvillingene hadde om ikke forsvunnet så hadde de dempet seg litt. I hvert fall fetter Motvind. Kusine Motstrøm var tilstedeværende men vi pløyde igjennom sundet og kom til slutt inn til Grov. Det var litt artig å padle i Granesundet mot Grov. Bratt opp på innsiden av oss. Jeg skremte sågar opp en skarv som satt på en knaus. Den skvatt så mye at den bare datt i havet og forsvant og siden så vi den ikke.....

I Grov spurte vi ei dame om hun viste om en teltplass, hun henviste oss til ei holme, men det viser seg igjen at folk ikke helt vet hva som kreves for å få ett sted til å tilfredstille kravene for å kunne kalles en leirplass. Så nok engang måtte vi stille spørsmålet til oss selv, hva gjør vi nå? Vi hadde en kulingvarsel fra nordvest kommende og vi hadde Vilnesfjorden å krysse og det blåste sånn middels foreløpig. Og vi burde ha kommet oss over den fjorden for på den måten ha muligheten til å padle videre imorgen. Så da spyttet vi i nevene, eller i havet i hvert fall, og kastet oss i kamp med Vilnesfjorden. Og kamp ble det gitt. Vinden kom rett imot dit vi skulle så vi kan vel ikke si at vi raste avgårde mot målet. Men frem kom vi og vi kom inn i en annen verden. For vi kom endelig inn i ett smalt smalt sund, vinden pjusket bare lett i skuldrene våre bakfra og vi kunne igjen senke skuldre og nakke og begynne å se etter en leirplass.

Men så er vi i dette fylket som kun er hav og rett opp og gressletter som kun er store nok til å sette opp en Rema1000 pose. Så vi padlet og padlet og kom tilslutt mot Korssundet. Der så vi nok engang disse "plastpose" gresslettene og vi prøvde men skjønte at her kunne vi ikke ligge. Vi så videre mot Korssund og pappa så noen plener foran ett hus som han i fult alvor mente vi skulle sette opp teltet vårt. Klokka var eleve på kvelden og nøden får papsen til å slå opp telt hvor som helst. Vi prøvde noen andre steder først og det føltes som om vi padlet i ett innlandsvann. Men i det pappa nærmest på trass peiler seg ut de tidligere omtalte gressplenen, oppdager han han klase med campingvogner. Jippi en campingplass. Og vi dit. Treffer en fyr som sitter i en gravemaskin og vi tar en hyggelig prat med han før han sier at vi kan slå opp teltet på volleyballbanen som ligger godt i le for kulingen som skal komme.

Så mens luften forsatt er like vått som ett akvarium setter vi opp teltet. Kaster inn liggeunderlag og sovepose og klokken halv ett på natten sier vi god natt og takker for en lang og tøff, men morsom dag og nye 36 kilometer i loggen.

Og hvor har vi satt opp teltet. Joda, på en volleyballbane, nede i ei dump og kun fire meter fra døra til en Joker butikk med kafe, dusj, vaskemaskin og toalett. Så etter mye rart i Sogn og Fjordane er vi endelig kommet til ett herlig sted. Så nå sitter vi på en stengt cafe med kaffe, Gjende kjeks og internett dekning. Vi tar en "værfastdag" med klar oppfordring om å hvile litt mens kulingen får rast fra seg. Og hvem vet, kanskje vi får sett en VM fotball kamp i kveld, selvom dette ikke er sårlig høyt prioritert.




Dette bildet heter "Må man så må man". For den med ett skarpt øye kan man se hva man må, og har man bare ett skjær i en mils omkrets og selvom hurtigruta passerer så må man....:-)




Og slik ser Sogn og Fjordane ut.....




Vi nærmer oss slutten av siste fjordkryssing denne dagen.



Joker, der padlerne "henger" i Korssund. Snart skal vi være turister og se på Olavkorset som står her.



Internett cafe i Korssund. Med kjeks og kaffe, nærmeste vi kommer nattverd på denne turen.

God start, men semmer oppfølging - Dag 37

Joda nok en dag med vekking klokken 05.00. Burde prøves, anbefalles. Vi hadde jo lagt oss med blå himmel og stekende sol, men nå presenterte Sogn og Fjordane seg på en annen måte. Skyene hang langt nede i fjellsidene og mye om ikke alt var grått. Det var forsatt tørt i luften, men det lå liksom noe å ventet der oppe følte vi.

Så litt om starten som var så god. For allerede etter ti minutter hadde vi sett tre store ørn og en (sannsynligvis) døende oter....Vi så tennene på den og bestemte oss raskt for å droppe alle forsøk på munn til munn metoden for å holde den i livet. Men dere kan jo tro vi hadde skyhøye forventninger til hva denne dagen måtte bringe, med så mye de ti første minuttene. La meg allerde nå avsløre at dagen brakte oss mindre enn minst, bortsett fra 43 padlede kilometer.

Grunnen til at vi var så tidlig igang var fordi det var meldt en del vind idag. Og vi har jo fått ett godt forhold til vår venn Medvinden, men idag stiftet vi bekjentskap med Medvinden sin onde fetter Motvind. Og du verden så pågående den var. Men den første timen halvanne hadde "stå opp tidlig" trikset funket så vi gjorde god fart, selvom det var møkk kjedelig siden alt vi så var en grå suppe oppe i fjellene der vi padlet ut Frøysjøen og etter 15 kilometer og halveis til Florø ble det brødlunsj i fjæra litt nord for Botnane fortært. Og da hadde altså denne onde fetteren sagt god morgen og her er jeg og jeg skal være med dere helt frem til Florø.

Og om denne fetteren er ond så holder den i hvert fall ord. For vi padlet de siste 15 kilometerne i sterk motvind. Og pappa hadde desverre fått lastet kajakken alt for fortung og stampet i hver bidige bølge han møtte. Også jeg som trodde at jeg var blitt så sprek der jeg padlet fra han for hver bølge. Men dette ble rettet på da det sto igjen 6 kilometer til Florø.
Det er mulig at det er vakkert her i Sogn og Fjordane, det var det igår, men idag aner vi ikke. Det har bare vært grått grått grått, og når vi kom til Florø skulle det begynne å bli vått vått vått også.

Vi skrev jo igår litt om problemene med å komme seg i land i Måløy. Florø hadde bestemt seg for å ikke være noe dårligere så vi måtte begyne å lete med lupe etter ett mulig sted. Jeg så tidlig ett lite naust som lå nede ved vannet med en perfekt stø. Men det var jo rett opp i ett privat hus. Men så var det jo sånn at vi måtte i land og var vel ikke så interesert i å gå så grise langt for å komme til hurtigbåtkaia for å hente den postepakken som ikke kom til Måløys igår (arrrrgh..posten altså). Så vi tok sjansen. La oss inntil, jeg gikk i land og oppsøkte husets eier. Jeg tror nok jeg skremte henne litt der hun plutselig tittet ut av vinduet og så en skjeggete mann, med redningsvest og gul tørrdrakt stå utenfor. Men hun var venneligheten selv og lot oss bruke bryggen hennes mens vi hentet og spiste i Florø.
Det viste seg at naustet var en del av atlieret hennes. Så vi lå ved Solberg brygge i Friheten i Florø. Vakkert. Hun fortalte også at hun hadde tatt padlekurs og ville gjerne padle. Så hvis noen i Florø har en kajakk, men mangler ett meget bra sted å oppbevare den, så ta kontakt med henne. Hun låner deg naustplass mot at hun får låne kajakken din av og til. Ett meget godt tilbud, for naustet lå perfekt plassert.

Vel, vi skiftet og vandret til byen, spiste pizza på Tomasine, raste over til Coopen og handlet det viktigste (i hvert fall Japp) før hurtigbåten kom med den etterlengtede postpakken. SÅ nå har vi fylkeskart frem til Tønsberg, lader til PC'en fra solcellepanelet, en shorts samt siste utgave av Aftenposten innsikt. Takk Anne.

Vel tilbake i kajakkene bar det ut til havet, tåken og regnet igjen. Sikten var dårlig så jeg kjørte med lanterne. I det grå så vi konturene av Oddane. Noen holmer på vår vei og vi satset på finne leirtplass der. Men er det noe vi har lært om dette fylket er det att teltplasser ikke vokser på trær (det gjør de forsåvidt ikke andre steder heller, men dere skjønner) så vi måtte padle videre til Askrova før vi fant en plass. Her vi ligger har vi nok tøyd allemanssretten litt langt, men etter 43 kilometer i motvind er vi villig til å tøye og bøye ting og tang litt. Nå er vi innlosjert og så snart dette er lesbart på nettet lukker vi øynene. Kom hit klokken åtte så det har vært en lang dag siden vi dro halv åtte på morgenen.

Vel, kos dere med VM og annet, jeg skal lese om arbeidernes kamp i Sulitjelma (min tur nå) mens pappa stuper inn i en amerikansk krim.

Vi raidet Måløy - Dag 36

Joda en tur i kloster gjorde underverker for nattesøvnen, selvom det var litt kaldt i natt. Men solen kom seg etterhvert over disse høye fjellkammene i Sogn og Fjordane og vi fikk litt varme i teltet. Vi var tidlig oppe, så varmen fra sola måtte ha litt hjelp fra to gassbluss siden uret pep klokken 05.00. Men for en vakker dag det skulle bli i utrolig vakre omgivelser. Men først på planen lå Måløy og posthenting på tollkontoret der. Vi hadde litt bange anelser da de bare hadde fått en pakke og vi ventet to, men vi stålsatte oss og var optimister.

Før vi begynte på Ulvsundet tok vi turen innom Silda for å se på en lekker nederlandsk båt som lå der samt at vi fikk pratet litt med den eneste gjennboende på denne lekre øya. Men vi dundret videre i Ulvesundet og snakket underveis med en fisker som lurte litt på hva vi dreiv med. Vi forklarte så godt vi kunne og det virket som om han syntes det var greit.

Litt før Måløy blei tolla oppringt og vi fikk forklart hvor tolla lå. På spørsmål om det fantes noen gode landingsplasser for kajakker i Måløy, virket det som om det ikke var så lett. Og det stemte. Måløy er lagd for store skip og tok i 2008 imot hundrevis av skip under Tal Ships race, men to kajakker fra Tromsø klarte de ikke å tilfredstille. SÅ vi måtte padle litt forbi og fant noe som i uår kunne definneres som egnet for å gå i land. Men vi fikset det dro opp kajakker og klatrer mer eller mindre loddrett opp til veien. Med oss var ting vi skulle sende hjem.

På tolla ble vi tatt i mot og bydd kaffe av Tommy og Erland. Lunsjen ble fortært og jeg følte meg nesten "hjemme". Det var kun kommet en pakke så jeg sjekket posten.no og fant ut at pakken jeg ventet på var i Ålesund.....Arrrrgh posten altså. Men pappa fikk sendt sine ting hjem og vi fikk handlet og spanderte på oss tidenes største soft-ice mmmmmmm.

Vel tilbake på tolla ble det litt mer kaffe samt litt avtaler om videresending av pakka som hvilte i Ålesund....Arrrrgh posten altså. Tommy kunne også fortelle at mannen vi pratet med på Silda var faren til kontorsjefen på tolla i Måløy. Vurderte om jeg skulle ha logget på tollnettet og sjekket mailen min, men fant ut at er man i permisjon så er man i permisjon. Så de mailene får ligge og godgjøre seg til slutten av august.

Vi takket høflig for oss og fant en annen vei ned til kajakkene igjen. Lastet disse og kom oss avgårde mens denne deilige vennen vår, vinden, dyttet oss videre. Inn Skatestraumen og rundt Hornelen. Ett utrolig skue å padle under. Vanvittig flott. Alt annet vi så var også vanvittig flott. Vi satt nesten litt andektig der vi padlet videre og så på alt dette vakre som omsluttet oss, mens vind og strøm forsatte å føre oss rette veien.

Problemet med alle disse høye og bratte fjellene er at det ikke akkurat finnes flust med leirplasser, siden fjellet nesten går rett i havet. SÅ vi måtte lete litt idag og fant til slutt ett lite frimerke av en gresslette som akkurat romet Villa Hilleberg. KIlometertelleren endt på 38 kilometer idag og det er ikke dårlig med tre timer handling inne i tiden. Og nå sitter vi gode og mette og ser utover havet fra fastlandet innenfor Hennøya. Imagen ligger turens til nå kulinariske vinner, Indrefilet av svin (poppulært kalt rottehale) fløtepoteter og brokkoli, samt en halv Japp til dessert.

Imorgen er det Florø som står på ønskelista over steder vi vil komme til og kanskje har posten (arrrgh posten altså ) klart å få pakken til Måløy slik at mine gode kolleager der kan sende den med hurtigbåten til Florø.



Tommy, meg og Erland. Mitt litt intense blikk skyldes nok følelsen av å være på jobb igjen.....



Vi blei veldig veldig små under Hornelen.

I tillhenger over Stad - Dag 35

I dag skjedde det noe merkelig når vi våknet. Jeg skvatt, til sjekket klokken og vekte pappa. Klokka var rukket å bli kvart over seks og vi hadde forsovet oss. Ingen husket at de hadde skrudd av vekkeklokken og vi beskyldte hverandre for å ha gjort det. Men fortomlet kom vi oss ut av posene og begynte med vårt da vekkeklokka plutselig ringte. Vi hadda altså våknet ett kvarter før vekkeklokka skulle ringe... Snakk om kropper som vil ut å jobbe da....

Vel vi pakket oss ned i kajakkene i det en regnskur farte over oss og vi la ut videre langs Gurskøya og mot Åram. Vinden kom litt imot men vi gjorde god fart. Selvom vi vel hadde bestemt oss for å dra båteen over land var vi liksom litt nysgjerrige på dette Stadlandet. Kanskje vi skulle gjøre ett forsøk på det? Meterologen ble oppringt i det vi passerte Åram og han sa noe om kuling og økning, men ba oss ringe tilbake om en time for da hadde en ny prognose kommet. Vi tok lunsjen på Haugsholmen midt i fjorden over mot Leikanger og der hadde tydelig vår ankomst vært anmeldt for velkoms komiteen var stor av likesinnede (se bilder lengre nede). Når brødskivene var nede ringte vi opp meterologen igjen. Han kunne da fortelle at det nå blåste nordlig friks bris og at denne skulle øke til liten kuling på ettermiddagen og stiv kuling på kvelden.



Mottakskomiteen på Haugsholmen var stor og vi følte oss hjemme med engang.

Dette var det endelig loddet på vektskålen som gjorde at kursen ble satt mot Leikanger og ikke ut mot storhavet. Haugsholmen som vi spiste lunsj på var ei flott holme vi gjerne skulle hatt en overnatting på men det får bli neste gang.

Over til Leikanger var det rare bølger og økende vind. Dønninger på tvers og vindbølger med. Litt kaotisk padling ble det, men vi kom frem og hadde da padlet 19,7 kilometer og nå skulle vi altså vandre rundt der i Leikanger og finne noen som ville frakte to raringer og deres kajakker over Stadlandet. Hvordan skulle dette gå?

Hvor begynner man da denne letingen etter snille og hjelpsomme mennesker? Jo på Bunnpris selvfølgelig, vår favoritt butikk her ute på kysten. Og etter innkjøp av en is og en melkosjokolade kom vi i prat med kassadama og hun som solgte lodd ved kassene. Og de viste råd. En ble ringt, men han var på skytebanen uten dekning. En annen ble ringt og joda han skulle være her om femten minutter. Vi kjøpte ti lodd og sa tusen tusen takk flere ganger enn en tanllegepasient uten hull i tennene sier til tannlegen sin.

Og etter søtten minutter dukker vår reddende engel og hjelper opp. Arve Sundnes. Tilhengeren er på og vi får lastet på både kajakk og utstyr. Midt under denne pålastingen blir vi nesten påkjørt av en bil bestående av tollere. Min gode kollaga Jonny Jonsen og hans sidemann hadde vært på kontorll på en tråler som hadde passert oss ute i fjorden vi hadde padlet. Ett meget hyggelig møte, og jeg skulle gjerne ha truffet Jonny igjen i Måløy imorgen, men han skulle fjerne mandlene så det utgår gitt. Men en tur opp på tollkontoret blir det for der venter det post på oss.

Desverre glemte vi å ta bilder av disse kjekke gutta i uniform der de gjorde sitt for at Mor Norge skal gå rundt.

Vel, Arve tok med sin far og de kjørte oss helt inn til Selje. Ikke helt vikingruta, men vi var sjeleglad for noen gratis kilometer for å si det sånn. Både far og sønn Sundnes var skippere og hadde tillatelse til å seile store store skip langs hele kysten vår, så vi følte at vi ikke kunne hatt bedre folk til å frakte oss over fjellet. Tusen tusen takk Arve. Vi er meget taknemelig, og vi vet det er mange i våre hjem som også takker deg slik at de slapp å tygge vekk det de måtte ha av negler hvis vi skulle ha gitt oss i kast med å padle rundt STadlandet.

I Selje ble det handling av rosinboller og litt kaffe, før vi pakket kajakkene igjen og padlet en kilometer til øya Selja. Her ligger st.Sunnivas kloster og vi følte for å være litt turister idag. Så total reisedistanse idag ble på 29 kilometer. 20 av disse i kajakk, de resterende i bilen til Arve.

Og turister har vi vært og det var verdt det. Utrolig flott skue og stå der ute og det var morsomt for oss begge å vandre der Kong Sverre har trådd sine føtter for lenge lenge siden. Dette kan man lese mer om i Kåre Holt sin triologi om Kong Sverre som heter Kongen (Mannen fra utskjæret, Fredløse menn og Hersker og trell) Anbefalles av to av to padler i ekspedisjonsgruppen.

Solen skinner og det blåser over oss, men vi har det meget meget bra og vi er enda mer fornøyd med avgjørelsen om å ikke padle rundt Stad. Vi lyttet til meterologen, vi lyttet til kjentfolk, vi vokste ikke for fort i forhold til å vokse med oppgaven og vi er heldigvis ikke utstyrt med sterk trang til prestisje og slikt. Vi vil uansett ha padlet over 2000 kilometer når vi kommer inn til Tønsberg. De som måtte mene noe annet får ta seg en bolle.Og når våre sjåfører sa det hadde vært tullete å padle rundt der idag så styrker det bare vår avgjørelse.

Men Stadlandet var ett mektig skue både nordfra og sørfra og hvem vet kanskje vi tar turen tilbake og får padlet rundt en periode det er meldt flott og rolig vær.

Ja vi er kommet i ett nytt fylke. Fylke nummer fem, Sogn og Fjordane og vi gleder oss masse til området vi skal sette årene våre i nå en stund fremover.





Pappa peker mot Stålet ytterst på Stadlandet.



Vår sjåfør og redningsmann, Arve Sundnes



Utiskt fra st.Sunnivas kloster mot Stad.



Pappa inne ved hulen der st.Sunniva gjemte seg eller noe sånt.


Ny videoblogg :-) God stemning i gruppen.